Første gang jeg leste Musikantenes uttog ble jeg slått av mer enn beundring. Det er bare å innrømme, som forfatter ble jeg misunnelig: Hvordan gikk det an å skrive så humoristisk og samtidig så hjerterått? Hvordan gikk det an å kombinere så stor grad av saklighet med evnen til å se så langt inn i menneskers mørkeste sjelsliv? Hvordan gikk det an å fortelle en
historie på en så suveren og gåtefull måte?

Storartet fortellerkunst
Før Musikantenes uttog kom i 1978, hadde Per Olov Enquist mottatt Nordisk Råds litteraturpris, han ble regnet som en av Nordens beste romanforfattere, med en sjelden evne til å skrive om skjæringspunktene mellom samfunn og enkeltmennesker. Alt dette visste jeg da jeg åpnet Musikantenes uttog for første gang, likevel ble jeg nesten provosert over fortellerevnen hans. Hvordan fikk han det til?

"Hvordan gikk det an å kombinere så stor
grad av saklighet med evnen til å se så langt
inn i menneskers mørkeste sjelsliv?"

Siden har jeg finlest romanen flere ganger og jeg har spurt forfatteren selv, men han smiler selvfølgelig bare hemmelighetsfullt. Dermed forblir leserspørsmålene mine like ubesvarte, og slik må det kanskje være når det gjelder stor fortellerkunst.

Mørkets land
Det er umulig å komprimere handlingen i en så kompleks roman, men den er lagt til Västerbottens karrige kystland på begynnelsen av 1900-tallet. Bøndene og sagbruksarbeiderne er lutfattige, de fryser og sulter seg gjennom vintrene, men i stedet for å gjøre opprør, setter de sin lit til Herren. Når agitator Johan Elmblad dukker opp med sine sosialistiske plakater, blir det lynsjestemning og Elmblad jages som et dyr gjennom skogen. De som trenger forandringen er de som frykter den mest. Deriblant medlemmene av Markströmfamilien. Mor Josefina, som leder familieandaktene, far Karl som elsker dommedagsprekener, fosterbarnet Eva-Liisa som er noe så syndig som datter av en pianistinne og Nicanor, gutten som er romanens sentrale skikkelse. Alle får de dramatiske livsløp preget av slit og gudsfrykt, men også blaff av opprør og kjærlighet. Kjærligheten får fatale konsekvenser, men den finnes, også for disse tilsynelatende enfoldige norrlendingene som tar til takke med så lite. Som bymannen og agitatoren Elmblad tenker: Dette er et ubegripelig folk.

"Å misjonere i dette
Västerbotten er å vandre i mørkets land."

Høystemt hverdagslighet
Enquist kjenner dette miljøet inntil margen. Han har selv vokst opp i Västerbotten, med pinsemenighet og proletarkamper, sist beskrevet i romanen Lewis reise. Herfra har Enquist fått et språk som spenner fra det hverdagslige til det høystemte. Den følsomme Nicanor oppfatter himmelens musikk, i iskalde vinternetter hører han himmelharpen spille og lurer
på hvor dens strenger er festet. Ellers i bygda er det gitaren som er Guds instrument og når noen spiller piano, betyr det at de slår på syndens tangenter som ikke har sin plass i Kristi bolig.

"Her er mange harde skjebner, formidlet i lysende passasjer,
med et språk som bærer hva det skal være og med bilder det er
umulig å glemme."

Enquist styrke er koblingen av kunnskap, saklighet og innlevelse. Han tar sine personer så til de grader på alvor, han gir de minste verdighet. Som i portrettet av den stadig mer resignerte, og evig pissetrengte, Elmblad, en sosialismens Sisyfos der han strever seg fra bygd til bygd uten å få annet enn juling til takk. Eller den skittenfeldige og stygge, nesten ordløse onkel Aron som en eneste gang får oppleve "hud av kvinne mot hånden", før han tar straffen for sine svik og går døden i møte. Her er mange harde skjebner, formidlet i lysende passasjer, med et språk som bærer hva det skal være og med bilder det er umulig å glemme. Inn i en historisk roman om arbeidernes nød og gryende opprør, flettes hver enkelts livsgåter og drømmer og det gjøres på en så suveren måte som bare en romanens mester kan klare.

• Les mer om Per Olov Enquist