Skandaløse forhold mellom lærer og elev dukker med jevne mellomrom opp i avisene. Slike saker vekker interesse. De pirrer og besetter oss, trekker oss med i et dragsug av stadig flere avsløringer. Det er nettopp dette som gjør Zoë Hellers suksessroman Hva tenkte hun på?, med undertittelen Notater fra en skandale, så uimotståelig. Heller plasserer leseren på første rad under det sensasjonelle hendelsesforløpet og innvier oss i de minste, mest pikante detaljer. Ikke rart, da, at dette er en bok som holder et solid grep om sitt publikum fra begynnelse til slutt.

Mørk hemmelighet
Forfatteren lar oss smugtitte i den aldrende historielæreren Barbara Covetts dagbok. Barbara lever et stille, monotont liv i et engelsk terrassehus sammen med katten sin, en tilværelse preget av rutiner, ensomhet og fravær av kjærtegn. I dagboken kommer lengslene til uttrykk. Da en ny formingslærer blir ansatt på skolen, røsker det tak i Barbaras søvnige hverdagsliv. Sheba Hart er vakker, ung og morsom. Hennes livlige vesen sjarmerer de fleste kollegene, spesielt Barbara. De to blir venner. Barbara stifter bekjentskap med Shebas familie: ektemannen, den ufordragelige tenåringsdatteren og sønnen med Downs syndrom. Familien lever en slags frigjort, bohemsk tilværelse blant den øvre middelklassen, og Barbara ønskes velkommen inn i deres liv.

"Gradvis aner vi at den aldrende lærerinnen
har sitt eget begjær som er minst like
skandaløst."

Men Sheba bærer på en hemmelighet. I løpet av den første tiden på skolen, utvikler hun et forhold til en av sine unge, mannlige elever. De to møtes i mørket og elsker i skjul. Forholdet blir en besettelse. For å lette hjertet sitt, betror Sheba seg til Barbara. Fortroligheten mellom de to kvinnene vokser. Men gradvis, ettersom forholdet beskrives med en nærmest urovekkende presisjon i Barbaras dagbok, aner vi at den aldrende lærerinnen har sitt eget begjær som er minst like skandaløst. Prisen Barbara krever for å holde tett, skal vise seg å være langt høyere enn Sheba aner.

Deilig forførende
Det er et lite mesterstykke Zoë Heller har begått når hun skaper sin antiheltinne gjennom hennes høyst personlige beretning. Barbara Covett er en herlig kompleks skikkelse som vekker både sympati og avsky, men ikke minst gjenkjennelse for de av oss som i perioder av livet har levd alene. Det er noe befriende over å lese dagboken hennes, med sine usminkede tanker om de menneskene hun omgås og, ikke minst, den suggererende beskrivelsen av skandalen som utfolder seg. Hvor ofte har man ikke lest om lignende saker og tenkt: om bare jeg visste mer? Her får man vite alt. Når man lar seg forføre av en bok, kan en filmatisering gjerne bli problematisk å forholde seg til. Ikke i dette tilfellet. Det måtte to sterke kvinner til å for å erstatte den markante fortellerstemmen i romanen. Hvem bedre enn Cate Blanchett og Judi Dench? Det subtile samspillet dem imellom sørger for at filmen står utmerket godt på egne ben. Mitt råd er å gjøre dette til en dobbel kulturopplevelse ved å lese boken først og så se filmen,
fordi filmen faktisk tilfører historien noe ekstra. Visst danner man seg sine egne bilder når man leser en roman, men når filmskaperens visjon er så god som i dette tilfellet, må han gjerne forstyrre disse.

"Barbara Covett er en herlig kompleks
skikkelse som vekker både sympati og avsky."

Hva tenkte hun på? er en historie som appellerer til kikkeren i oss, sladre-genet om man vil. Og hvor deilig er det ikke, å hengi seg til disse lystene med et litterært og kulturelt alibi? Meget, meget deilig.