– Orkestergraven er et trivelig gjensyn med drapsetterforsker Cato Isaksen, etter at Unni Lindell la handlinga i forrige bok til ei bygd uttafor Tromsø. Og det skal vise seg at Isaksen var mer savna enn jeg hadde tenkt over, for han framstår som et svært alminnelig og sympatisk mann i klem mellom jobb og privatliv, akkurat som han skal. Denne gangen faller Lindell for fristelsen til å blande privatlivet hans vel mye inn i drapsetterforskninga (Jeg mener: Hvor ofte skjer det - sånn egentlig?!?), men den spennende avslutninga av boka veier helt klart opp for det. For leser du denne boka, bør du ha satt av tid til å lese slutten ferdig på ei leseøkt. Du vil uansett ikke klare å legge den fra deg for å rekke å lage middag, gå på jobb eller trening, for dette er spennende! Og nok en gang klarer Lindell å peke på alle elementene som virker inn på hvordan vi disponerer våre liv og gjør som vi gjør, enten vi er pårørende, nabo, kollega, eksmann eller - drapsmann.
Orkestergraven
Kontrasten mellom det hjemmekoselige og uhyggelige fikk forfatter Helene Uri til å fryse på ryggen da hun leste Unni Lindells Orkestergraven. Les mer
339,- Spar: 211,-
Presentert av Helene Uri, forfatter og språkforsker
En natt i begynnelsen av januar blir en kvinne funnet knivstukket i det fasjonable strøket Vinderen i Oslo. Politiet, med førstebetjent Cato Isaksen i spissen, blir satt på saken. Mordofferet heter Siv Ellen Blad. Hun er 42 år og bor sammen med tenåringsdatteren sin, mens han som har vært mannen hennes, bor sammen med sin nye kjæreste ikke så langt unna. Siv Ellen Blad spiller bratsj i Operaorkesteret, men hun er ikke fast ansatt og må derfor jobbe deltid på et postkontor for å klare seg økonomisk.
- Unnis univers - les intervju med Unni Lindell
- Les utdrag fra Orkestergraven
- Unni Lindell i Bokbadet - se gratis web-tv
Orkestergraven
På soverommet til den myrdede finner politiet et brev fra en mann i orkesteret: "Orkestergraven er vårt rom. Når vi sitter der nede mellom scenen og publikum, kjenner jeg at du er min. Ikke misforstå meg. Jeg vil aldri tvinge deg til noe. Men for meg er du min. Orkestergraven skiller skuespilleren fra publikum. Skiller det kunstige livet fra det virkelige livet. Er et mørkt belte mellom virkelighet og uvirkelighet. Er en grav der musikken lever. "
En myrdet musiker. Orkestergraven. En fantastisk god tittel! Sjelden har jeg følt meg så delaktig i en kriminalroman som i denne. Jeg ble trukket inn i historien, og jeg lot meg villig trekke.
"Vi får hele tiden vite akkurat nok,
eller akkurat for lite,
slik at vi bare må lese videre."
Lindell vet hva hun gjør, og hun gjør det dyktig. Hun skifter synsvinkler gjennom hele boken. Hun kryper inn i en av personene, så smetter hun ut igjen, og inn i en annen person. Morderen får ordet på bokens første sider. Vi vemmes, men får medynk med ham også. Hvem er han? Og hvorfor har han gjort det han har gjort? Vi får hele tiden vite akkurat nok, eller akkurat for lite, slik at vi bare må lese videre.
"Sjelden har jeg følt meg så delaktig
i en kriminalroman som i denne."
Et blått glasshjerte. En fortvilet tenåringsdatter, en leieboer, en ulykkelig far, en mann med hund, en som drømmer om å fly, noen unge taggere, noen uniformer, en postluke. En kabal som først virker uløselig. Jeg legger alle kortene utover. Jeg stopper og tenker på hvordan dette kan henge sammen, men jeg har ikke tid til å stoppe. Jeg kan nesten ikke lese fort nok. Jeg begeistres, for jeg tror plutselig at jeg skjønner noe, men så snart jeg begynner å legge kortene i et mønster, dukker det opp et nytt kort, som slett ikke passer inn. Og det aller siste kortet, ja, det viser ikke Lindell frem før helt mot slutten. Dreven kabalkunstner som hun er.
De skjulte nøkkelkortene
Alle bøker jeg liker, leser jeg minst halvannen gang. Når jeg har lest igjennom en gang, blar jeg øyeblikkelig tilbake til første side og leser begynnelsen om igjen. Jeg innrømmer at det er en nokså sær vane. Men jeg vil sterkt anbefale metoden i dette tilfellet: Når du er ferdig og kabalen er løst, så les begynnelsen igjen og se hvor mesterlig Lindell strør ut sine nøkkelkort. Nøklene er der, de, hele tiden. Vi klarer bare ikke å se dem. Men nå som du vet, bør du unne deg gleden av å lese og se alle kortene, der de ligger på den frosne marken ved siden av den døde kroppen til Siv Ellen Blad.
Medlemsvurdering:
Jeg er en stor fan av Unni Lindell og har lest det som kan leses av henne, og jeg synest det meste hun skrive er meget bra! Denne boken er intet unntak, jeg ble fengslet og ikke løslatt før siste side var lest...Måten Unni Lindell får med seg leseren inn og ikke bare på overflaten er meget bra. Hun beskriver og bruker ord på en unik måte, slik at ved å lese boken blir du spent, nervøs men samtidg rolig fordi du vet at det er så bra at du ikke trenger å være redd.
Denne sammensetningen av følelser gjør noe ved oss som gjør at vi liker boka! Forstår du ikke hva jeg mener så les den da vel! Det er verdt det! Ellers er alle hennes bøker om Cato Isaksen å anbefale!berry
Detaljer
- Forlag
- Aschehoug
- Innbinding
- Innbundet
- Språk
- Norsk Bokmål
- Sider
- 347
- ISBN
- 9788252561319
- Utgave
- 1. utg.
- Utgivelsesår
- 2005
- Nr
- 1331140
Medlemmers vurdering
Skriv en vurdering
– En kvinne blir funnet drept i en grøft i Oslo. Tilsynelatende uten noe opplagt motiv og drapsmann. Politiet famler i blinde, men etterhvert viser det seg at det er flere enn en mistenkt. Men etterforskningen går sakte, og det virker som om drapsmannen (og flere av de mistenkte) ligger flere hakk foran politiet. Når Cato Isaksen blir dratt inn i saken på det personlige plan, får jakten en ny dimensjon. Nå gjelder det å finne drapsmannen før noe forferdelig skjer med familien hans. Boken er spennende, spesielt de siste 150 sidene. Begynnelsen også forsåvidt, men det ligger så tydelig i kortene at politiet famler i blinde at man bare venter på at noe skal skje, slik at det blir spennende igjen. Den tar noen overraskende vendinger, men med dette sagt så er jeg ikke så veldig imponert over boken når den har fått synke inn litt. Enkelte deler er for langdryge og vel detaljerte, men alt i alt fungerer historien godt. Dette er en norsk kriminalhistorie på det jevne, sånn cirka til en firer på terningen...
– Jeg er en stor fan av Unni Lindell og har lest det som kan leses av henne, og jeg synest det meste hun skrive er meget bra! Denne boken er intet unntak, jeg ble fengslet og ikke løslatt før siste side var lest...Måten Unni Lindell får med seg leseren inn og ikke bare på overflaten er meget bra. Hun beskriver og bruker ord på en unik måte, slik at ved å lese boken blir du spent, nervøs men samtidg rolig fordi du vet at det er så bra at du ikke trenger å være redd.
Denne sammensetningen av følelser gjør noe ved oss som gjør at vi liker boka! Forstår du ikke hva jeg mener så les den da vel! Det er verdt det! Ellers er alle hennes bøker om Cato Isaksen å anbefale!