«Da jeg var atten, myrdet jeg en mann og slapp unna med det,» erklærer Beth Stephens i bokas første setning. For ikke å avsløre seg, holder Beth seg for seg selv. Hun deltar ikke på sosiale arrangementer med kolleger, går aldri ut med noen, og etterstreber et liv uten kontakt med andre mennesker. Og med jevne mellomrom flytter hun. Leiligheten hennes ser ut som et ribba ungkarshjem. Tanken på at noen har sett eller ant hva som skjedde for et halvt liv siden, på den andre siden av kloden, holder henne på tå hev. For er det ikke noen som holder øye med henne fra parken? Eller sitter det noen i en av bilene på parkeringsplassen? Beth har blitt en mester i paranoia, men aksepterer det som prisen man må betale for å ha begått den perfekte forbrytelsen.

Materialtretthet
Men selv det hardeste panser vil med tiden utvikle en viss slitasje, og Beths rustning viser alvorlige tegn til materialtretthet. En vakker vårdag tar hun seg selv i å ha takket ja til å bli med noen kolleger ut på puben. Hun angrer allerede i det ordene er ute av munnen på henne, men kommer til at det vil se mistenkelig ut hvis hun umiddelbart trekker seg fra avtalen. Og hva kan vel være så skummelt med å ta noen øl med venner? Kvelden viser seg å bli en stor suksess. Nærmest mot sin vilje blir Beth kjent med stand up-komikeren Zoey, som hun instinktivt kjenner et felleskap med. Zoey utviser en frimodighet som Beth beundrer og savner, men samtidig ligger det noe ubestemmelig og litt truende bak. Kan Zoey være en sjelefrende?

• Les hele bokomtalen
• Les utdrag av På kanten av stupet
• Om Jane Hill