Hun åpnet øynene og betraktet den grå himmelen og sjøfuglene høyt over seg; små, hvite vinkler som skar ut over havet, vendte tilbake til unger med mat eller hvilte på vinden over klippekanten. Fugleskrikene fylte bergveggen i én uopphørlig, mangestemmig larm.

MacLean og Smilla
Vi befinner oss i polare strøk, ei steinete vik på Bjørnøya med Barentshavet rett inn. Hun som ligger og ser dette, er helt aleine. Hun har en ødelagt redningsflåte under seg og er skadet. Dette er den nesten stillferdige starten på noe som langt fra skal fortsette på samme måte. For Passasjeren av debutanten Steffen Jacobsen er en fortelling som tar deg i nakken fra første møte av, fillerister deg, slenger deg i sjøen så lungene fylles av grønt isvann før du blir trukket opp igjen og røsket videre med på turen. Dette er eventyr på speed, dette er en krysning av gode, gamle Alistair MacLean (som også var glad i det iskalde nord når han skrev sine adventure thrillers) og følsomme, sære Peter Høeghs frøken Smilla. Og om helten i Passasjeren ikke har samme lidenskapelige forskerøye for akkurat snø, så har han fornemmelse for det meste annet. Og er en djevel til å researche.

Analytisk actionhelt
Det er kommisær Robin Hansen i det danske rikspolitiet som er helten. Som flere andre helter i den fiktive krimverden (for alt jeg veit også i det virkelige liv) har han en fortid i krigen - de stadig pågående kriger. For ham var det Kosovo. Utstasjonert i 2002. Nå er han en tilsynelatende stillferdig og vennlig mann med barn, entusiastisk seiler - og han innehar også en uvanlig kombinasjon av eventyrheltens totale kroppsbeherskelse og den kjølige analytikers presise tanke. Han kan alt, han er «larger than life», som helter skal være. Jada, en utrolig helt i en nesten utrolig historie. Men sinnssykt underholdende og dessuten fortalt med et språk som det er en sann fryd å lese.

Ny, nordisk krimstjerne
Og hvem er det som så bokstavelig talt har seilt for stramme skjøter inn i vår hjemlige, sosialrealistiske krimandedam? Jo, det er en ortopedisk kirurg, med en nokså ny doktorgrad bak seg. En velutdannet akademiker, overlege Steffen Jacobsen, som sier i et intervju at tre-fire år gikk med til det som fikk sin slutt i en doktordisputas - men da måtte han også til overflaten for å puste, gjøre noe annet, bruke sin mer lekende side igjen. Dette veldige, kreative åndedraget er det altså som er blitt Passasjeren. Det begynner med et drap, ikke langt fra et av de danske slott en vakker sommerdag. Drapet er begått med pil og bue. Jaktpilen traff Jacob Nellemann midt i brystet med en kraft som en slegge svingt av en ankersmed. Spissen slo gjennom brystkassen og gjennomskar hjertet og de store karene og trengte ut under venstre skulderblad. Han falt bakover (...). Hjertet pumpet kretsløpet tomt på få sekunder. Skummende arterieblod fylte brysthulen.

Så gåsehuden stritter
Vi har med et moderne, kraftig våpen å gjøre. Og altså med en forfatter som er lege. Nevnte jeg at både den pildrepte Nellemann og kvinnen i den steinete vika på Bjørnøya før var sammen på en farefull seiltur nord for polarsirkelen året før? Og at den rike Axel Nobel, eieren av slottet i hvis nærhet Nellemann blir skutt, også var med på den turen? Har jeg dessuten sagt at innimellom alt det grusomme, både det som skjer i rasende fart og det farlige, de sakte og uttenkte partiene - så er det veldig morsomt? At jeg lo høyt flere ganger mens jeg leste enda gåsehuden strittet?

Ha! Dette er faenmeg bra gjort!