Solomia Karoli ble født i 1962 i Oslo, men de første årene ble tilbragt på et barnehjem i Tyskland. Som femåring ble hun utlevert til sine biologiske foreldre, med myndighetenes godkjenning. Det markerte starten på et vanskelig liv.

Hjem til Norge som femåring
Solomia får en trygg start på livet som barnehjemsbarn i Tyskland. Hun skulle gjerne hatt en familie, men blir godt tatt vare på. Familien sin har hun ikke hatt særlig kontakt med, før hun treffer en søster og hennes mann på Fornebu, som hjemsendt femåring. Hun er imidlertid lykkelig over å ha fått en familie, og en campingvogn i en sigøynerleir på Bygdøy blir det nye hjemmet. Hvordan arter livet seg for en nyss hjemkommet femåring som ikke kan språket, ikke har lært seg sigøynernes tradisjoner og i tillegg har foreldre som ikke har evne til å gi omsorg? Barndom men ble en katastrofe, og voksenlivet blir heller ikke enkelt, det blir preget av rotløshet og dramatikk.

Vanskelige familieforhold
I 1920-årene ble det vedtatt en lov som sa at omstreifere og sigøynere ikke hadde adgang til landet. Sigøynere ble definert som en sosial gruppe, og ikke som en folkegruppe. Under Den andre verdenskrig ble mange sigøynere sendt til konsen- trasjonsleire, og Solomias far, Polykarp, hadde et traumatisk opphold i konsentrasjonsleir bak seg. Store deler av hans familie døde i leirene. Etter frigivelsen ble sigøynere som overlevde holocaust for det meste overlatt til seg selv.  Å være utestengt og betraktet som «utskudd» ble begynnelsen på en katastrofe for norske sigøynere - og for Solomia. Solomia har altså en familie med en traumatisk historie bak seg, og man kan undres over hvorfor Susanne og Polykarp ønsket sin datter hjem til seg. De ønsker tydeligvis ikke å ta vare på henne. Ganske raskt ble Solomias familielykke snudd til et helvete. Hun havnet hos foreldre som ikke maktet å gi henne det hun trengte, og som attpåtil utsatte henne for mishandling.

Harmdirrende anklage
Solomia ble heldigvis hentet ut av leiren til slutt. Læreren Unn, som også var støttekontakt for sigøynerbarna, skjønte hvor galt fatt det var med jentungen, og sørget for at hun fikk legebehandling og senere fosterforeldre. Livet ble lettere, men slett ikke uproblematisk. Med en så vanskelig start har Solomia hatt vansker med å finne seg til rette i en tilværelse utenfor sigøynerleiren. Likevel er hun første norske sigøyner til å fullføre videregående utdanning, og hun har siden kjempet en kamp for å overleve og skape et verdig liv for seg selv og den nye generasjonen av norske sigøynere.

Boka kan leses som en harmdirrende anklage mot norske myndigheter for deres behandling av sigøynere, mot pressen for deres overflatiske sensasjonsmakeri, men også mot hennes egne fordi de er fastlåst i en destruktiv fortid uten å forsøke å bygge en bedre fremtid for neste generasjon.