Sommerboken

Noen bøker leser man og blir ferdig med. Andre lever man med. Sommerboken er en slik bok for meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest den, eller lest i den, men hver gang oppdager jeg noe nytt og hver gang blir jeg like glad for at denne boka finnes.

Første utgivelse var i 1972. Tove Jansson nærmet seg seksti, hun hadde allerede skapt sitt verdensberømte Mummi-univers, og så ga hun leserne dette nye universet. En bok fra en sommer på en øy, med bare to hovedpersoner: En gammel farmor og hennes lille barnebarn. Kan det fortjene betegnelsen et litterært univers?
Ja, til de grader.

Øya ligger i Finskebukta, men lokalisering av sted og tid blir uvesentlig, siden det meste her er allment og tidløst. Farmoren er over åtti, mens barnebarnet, Sophia, er seks. De to tilbringer dagene på øya sammen, noen ganger virker de jevnaldrende, andre ganger virker det som om de bytter alder; farmoren er så gammel at hun kan tillate seg å leke igjen, mens Sophia kan kunsten å spille voksen. Sammen med dem i huset på øya, er pappaen, som representerer den tilbaketrukkete tryggheten der han sitter i slåbroken sin, oppslukt av arbeid og grublerier, som bare blir avbrutt av en sjelden fest eller en ny fascinasjon. Av og til dukker andre personer opp. Sophias venninne Pipsan, det veloppdragne og vakre barnet som er redd for alt mulig. Eller øyboeren Eriksson som slenger gaver på land fra båten og vet å aldri komme for nær. Gamle Verner som så gjerne vil opptre som farmorens sherry-drikkende kavaler, for ikke å glemme bokas to vidt forskjellige katte-typer, den rabiate og den sedate, men strengt tatt består rollebesetningen av den gamle kvinnen og det lille barnet.

Ikke før har jeg skrevet det, så må jeg korrigere. Øya spiller jo en rolle i seg selv, på samme måte som årstiden gjør det. Hva er det spesielle med en øy? At den er avrundet og oversiktlig, samtidig som den alltid forblir hemmelighetsfull med sitt skiftende vær, sine skjulte skatter og sine ufortalte historier.

[...]
Tove Jansson har blitt kalt melankoliens mester. I Sommerboken, særlig mot slutten, blir det tydeligere enn noensinne. Kveldene blir mørke, sommeren er på hell, farmorens liv er på hell, snart er boka på hell, snart følger siste ord, men leseren vil ha mer. Dette er ingen voluminøs bok, men så rik den er! På nesten hver side finner jeg mine gamle understrekinger, lysten til å sitere. Om sommerens vesen, om øyas vesen, om de hemmelighetsfulle havellene som roper langt der ute på havet. "Farmoren gikk opp over knausen og tenkte på fugler overhodet. Det slo henne at ingen andre dyr hadde deres evne til dramatisk å understreke og fullkommengjøre et forløp, årets og værets vekslinger og de skiftninger som stryker igjennom en selv."

En bok om en sommer. Det kan lyde som en litterær bagatell, men er det motsatte. Dette er selve verket om sommeren, med scener som går rett i hjertet på alle sommerelskere. Som når farmoren tilsynelatende faller ut, men stiller inn blikket på et tørt strå med en fjær som beveger seg svakt i vinden. Har fjæren hengt der siden i fjor? Eller har den nettopp falt fra en fugl? Ingen vet, men det dunete fenomenet som ender i hva forfatteren så presist kaller en opprømt bue, er en del av en historie, en del av sommerens mystikk som vi så gjerne vil holde fast, men som glipper for oss, år etter år.

Hva kan kjennetegne stor romankunst? At det ikke står et ord for mye. At det ikke finnes en eneste klisjé. At språket virker glassklart, men mettet. At tonen og formen virker så enkel, selv om innholdet er komplisert. At forfatteren går i dybden. At du gjenkjenner deg selv, eller noen av dine, i hver eneste skikkelse. At du blir så glad i personene at du ikke bare oppfatter dem som virkelige, men at de nekter å forlate deg, og du dem. Slik har Sommerboken blitt for meg, jeg må alltid vite hvor i bokhylla den står, den må alltid være innen rekkevidde, så jeg kan lese et kapittel eller to og plutselig være der, oppslukt igjen.
Som jeg unner nye lesere å oppdage denne skatten av en bok!