Dagmar Grüner er sekretær for professor T.O. Hammer. Det har hun vært i 39 år, når fortellingen begynner. Sammen legger de ut på en reise fra Oslo til Skjolden i Sogn og Fjordane, til stedet der den verdensberømte østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein fikk bygd seg en hytte i 1914 og bodde i deler av sitt liv. Men denne turen er rammen rundt en annen reise tilbake i tid, som omhandler livet til de to; hvor de kom fra og hva som bragte dem sammen.

Mannens høyre hånd
Hammer og Grüner kommer fra to helt forskjellige verdener. Hammer er bygutt, fra en bedre familie og med en temmelig nevrotisk mor som sender ham på kostskole i Danmark, slik at han bedre kan bli kjent med faren (som bor der). Grüner kommer fra landet, fra en gård. I krigsårene får hun jobb som tjenestejente på storgården som tilhører den velstående familien Lorenzen. Det er tyske soldater i området, og tilfeldigheter og omstendigheter fører til at Grüner nærmest blir stemplet som tyskertøs.

Hammer og Grüner er også svært forskjellige mennesketyper. Hammer virker fjern, kynisk og arrogant. Han synes folk rett og slett er teite. Dette er dessuten mannens verden. I samtaler med kvinner bruker han gjerne vendinger som "kjære" og "vennen min", noe som slett ikke er vennlig, men nedlatende, selv om filosofiprofessoren kanskje ikke tenker så mye over dette selv. Den oppofrende Grüner er hans rake motsetning. I hvert fall tilsynelatende. Hun bruker de beste årene av sitt liv i Hammers tjeneste. Hun er hans høyre hånd. Også nesten i bokstavelig forstand, for Hammers høyrehånd er misdannet fra fødselen av. Han trenger en som kan sørge for at skrivingen hans går på skinner.

Kanskje er det noe inni dem som kunne blitt til noe mellom dem. Kanskje ikke. Men ting tar en alvorlig vending når Hammers student og assistent Jacob Bengtson kommer inn i bildet og innleder et forhold til Dagmar Grüner.

Tittelen Steinsamlere? Det er dét både Hammer og Grüner er. De samler på stein. Og det er en rekke sitater og tanker i romanen, hentet fra faktabøker om stein, som spesielt Grüner setter pris på.

Lojalitet versus levd liv
Denne boka minner meg litt om Kazuo Ishiguros roman Resten av dagen. Om du ikke har lest den, har du kanskje sett filmen med Emma Thompson og Anthony Hopkins. Det er denne stille, fortrykte og altfor dannede stemningen som ligger som en klam tåke over det hele og som nesten umuliggjør levd liv. Og som Ishiguros fortelling, handler Steinsamlere kanskje om feilplassert lojalitet og om å ikke våge.

Noe som også slo meg sterkt i møtet med Lindstrøms bok, er språket, det vil si hvordan Hammer og Grüner, som er bokas fortellere, snakker til oss, eller formulerer seg i dagbøkene sine, som det kan synes som om vi leser. Tonen er formell, kjølig og ganske distansert, selv om det til tider er særdeles opprivende ting som utfolder seg på boksidene. Dette er tiden hvor kontroll er menneskets adelsmerke. For enda en gang å sammenligne med et annet fiksjonsunivers: Måten menneskene relaterer seg til hverandre på, og snakker til hverandre på, minner meg mye om tv-serien Mad Men. Det er så elegant og finslipt at når de indre steinrasene først går, treffes hjertet hardere.

Stein til byrden
I 2012 mottok Merethe Lindstrøm Nordisk råds litteraturpris for romanen Dager i stillhetens historie, nesten 30 år etter debuten. Og det var med romanen Steinsamlere, som for første gang ble utgitt i 1996, hun fikk et større litterært gjennombrudd. I rådets komitébegrunnelse for tildelingen heter det: "I en stillferdig, presis og ettertenksom prosa forteller Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet." Selv om dette er to ganske forskjellige fortellinger, kan dette også sies om Steinsamlere; hvordan steiner samlet gjennom et langt liv tynger og preger og blir til den mosegrodde og værutsatte varden som til slutt blir deg.