Inspektør Morse kan være en fordomsfull snobb, og i tillegg er han litt slem med dem han har rundt seg. Det skulle man ikke tro gjorde en til en av verdens mest populære krimfigurer. Populariteten kommer trolig av at han framstår som et levende og fascinerende menneske på godt og vondt. Og plotene er i en klasse for seg - klassiske mysterier der Oxfords fine og mindre fine fasader skjuler alle avarter av menneskelig svartsinn.

I Veien gjennom skogen pakker Morse kofferten og drar på en sjelden ferie, i den idylliske kystbyen Lime Regis, samtidig som et leserbrev i The Times trekker fram saken om den svenske studenten Karin Eriksson, som ble sporløst borte året før. Hans egen avdeling etterforsket forsvinningen uten hell, den ble ikke løst (det var ikke Morse som hadde den), men nå dukker nye opplysninger opp, og Morse avbryter ferien og kaster seg over saken sammen med Lewis. Ble Karin drept? Hvor er liket? De møter fuglekikkere og andre kikkere, drapsmenn og kidnappere. Utallige tråder i en innfløkt vase skal nøstes opp før de til slutt står foran den mest forbløffende løsningen så langt i Morses karriere. Veien gjennom skogen skaffet Colin Dexter britenes gjeveste krimpris: The Golden Dagger.

Kains døtre åpner med at politiet finner en knivdrept mann i en leilighet i Oxford. Flere dager senere står etterforskningen fullstendig i stampe. Da blir saken lagt i hendene på Morse og Lewis. Bare noen dager etterpå har de avdekket svært interessante opplysninger om den drepte, Felix McClure. Da nok en mann blir funnet drept, trolig med den samme kniven som ble brukt mot McClure, nøster de opp mange tråder og sammenhenger mellom de to drepte. Men også Morse og Lewis møter problemer. Alle som peker seg ut som mulige gjerningsmenn, har tilsynelatende vanntette alibi. Som vanlig tåler Morse motgang dårlig. Og som vanlig går det ut over Lewis.

Umake radarpar
Inspektør Morse skildres med sine sterke og svake sider, så ekte og troverdig som en litterær figur kan bli. Han blir virkelig levende for leseren, likeens som hans egen "dr. Watson" blir det - overkonstabel Lewis. Slik sjangeren krever, er Lewis sjefens rake motsetning. Han er et eiegodt og pliktoppfyllende menneske, både som politimann og familiefar. Det han mangler av Morses intelligens, tar han igjen ved uendelig tålmodighet og ståpåvilje. Han forstår ikke alltid hva Morse mener, men han er flink til å lytte og til å bære over med sjefens mange krumspring og sleivspark, og rett som det er kan Lewis i vanvare eller ved hjelp av sin hverdagslogikk virke som en utløsende faktor for Morse. De setter stor pris på hverandre, selv om den stakkars Lewis ofte må betale dyrt for sin hengivenhet. Og for alt ølet. For Morse har sans for tradisjonelt, britisk øl. Og klassisk musikk, særlig Wagner.

Den vanskelige kjærligheten
Morse er også glad i kvinner. Han kan gjerne forelske seg i damer han ikke burde falle for, de som er innblandet i sakene han etterforsker. Men hvordan skal han egentlig treffe noen andre? Jobben er jo livet hans. I Veien gjennom skogen havner han tilfeldigvis til bords med en kvinne som han prøver å få i gang en samtale med. At han gjør inntrykk er klart. Men hennes tanker om ham når hun går til sengs sier mye om hvordan Morse kan framstå: «den innbilske, kultiverte, uforskammede, blide, fordrukne, følsomme mannen hun hadde vært sammen med tidligere på kvelden.»

Mesterlige plot
Veien gjennom skogen og Kains døtre er klassisk britisk krim, i den forstand at plotet står i sentrum. Det er reale whodunnit-fortellinger med mesterlige plot og en herlig, inkluderende forteller av den allvitende sorten, som gir små hint her og der om at Morse burde ha fulgt bedre med. Og ingen kan beskylde Colin Dexter for å spore av med tekniske detaljer eller nitide voldsskildringer. Man kan heller si at det er litt kultivert krim, med fokus på språk og henvisninger til skjønnlitteratur. Ikke la deg lure av at en diktanalyse er vesentlig for løsningen i Veien gjennom skogen. Kontrasten til de grusomme handlinger borger bare for enda større spenning.