– Dette er en frittstående fortsettelse av "Nyryddinga", som jo er en riktig liten godbit av en bok. "Brakk" er kanskje ikke fullt så ubekymret, solfylt og duftende, men den har heldigvis sine nytelsesøyeblikk den også midt oppe i bearbeidelsen av Geirs sorg over faren. Geir har kommet videre i livet - og som en beskrivelse på en som står ved et vannskille i livet, er dette helt uovertruffent skildret. Spesielt imponert er jeg over tidsglidningene i fortellingen. Her går fortid og nåtid over i hverandre på mesterlig måte - umerkelig og elegant. Dyktig gjort og en nytelse å lese! Nettopp dette grepet setter stemningen i boka og får fram på helt særegent vis unguttens brytningstid. Dette "før" og "nå" som hele tiden kverner i boka, viser oss Geirs kamp for å bestemme seg for hvilket liv han skal velge videre - og ikke minst hvorfor. Jeg synes absolutt ikke denne boka står tilbake for "Nyryddinga" - tvert imot. Dette er flott skrevet - trist kan også være en nytelse, når det er gjort slik som dette!

– Det er nok en stor fordel å ha lest Nyryddinga før du leser denne. Selv om det er en frittstående oppfølger, tror jeg det gjør det så mye lettere å forstå og leve seg inn i Geirs følelser å ha lest den første boka først. Selv da synes jeg det kan bli vel mye dvelen ved fortida i denne boka. Geirs sorg over den døde faren er så altoverskyggende at det etter min mening skader helheten litterært. Den sødmefylte stemningen fra den første boka fikk på en måte fortellingen til å fungere helt riktig, i denne boka blir det for meg for mye av det hele. For mye farsbinding og sorg, for mye fortid i alle følelser, klisjeene blir liksom litt for klamme. Så alt i alt sitter jeg igjen med en liten skuffelse. Kankje først og fremst fordi jeg likte Nyryddinga så godt, denne boka greier ikke helt å følge opp.