– Familien til Robinson er frå middelklasse-England på 1600-talet, men han trosser faren sitt ynskje om å bli advokat og drar til sjøs. Etter sju år forliser skipet, og Robinson er den einaste som overlever. På ei aude øy nær Venezuela, klarer han med hjelp av få verktøy å gjenskape ein komfort han er fornøgd med. Etter 15 år oppdagar han eit framand fotspor i sanda, og tryggleiken er borte. Boka reknast som ein av England sine fyrste romanar. Den har fleire nivå, alt etter kva ein vektlegg. Hovudpersonen søker religiøse og filosofiske svar, i starten er han gudlaus, men etterkvart foreiner han seg med kristendomen. Øya utviklar seg frå å vere urørt av menneskehender, til å bli eit jeger- og sankarsamfunn, deretter eit jordbrukssamfunn og byrjinga til industrialisering. Eg likar best korleis Robinson veks frå å vere ein ungdom utan retning og ansvar, til å bli ein vaksen som verdset dei små ting i livet og tek styring over sin eigen skjebne. Boka har lite action og dialogar, den blir fortalt av Robinson sjølv som eg-person i ettertid, så da han siterar dagboka si med dei same hendingane han nett har fortalt, blir det litt for repeterande og drygt.

– Dette er jo en bok jeg "alltid" har hørt om og nå endelig skulle få lest, så jeg var nysgjerrig. Og den ble utlest på én kveld! En veldig annerledes og også spennende historie som fascinerer. Et pluss at det er med illustrasjoner i svart-hvitt i boka, selv om det gjerne kunne ha vært flere av dem. Litt spesielt med koloniseringen og slaveri i boka, men den gjenspeiler jo bare holdningene og tradisjonene fra den tiden den ble skrevet. Og det var veldig interessant å lese den og samtidig ha teorien jeg har lært om den og den tiden i bakhodet mens jeg leste. Lærerikt, men også underholdende, selv om enkelte partier ble litt kjedelige på grunn av gjentagelser i historien (de samme tingene blir fortalt flere ganger). Summa summarum så ble jeg positivt overrasket over boka, selv om den ikke var helt i toppen. Artig å endelig ha lest den, og den blir nok lest senere også. Den er jo tross alt en klassiker! ;)

– Den religiøse tematikken i Daniel Defoes "Robinson Crusoe" kom ganske bardus på meg. Historien er kjent: En engelsk sjøfarer forliser, og må overleve alene på en øy. I dette originale verket, er Robinson tynget av anger for å ikke ha fulgt sin far og muligens Guds vilje, da han ble sjøfarer, og oppholdet på øya blir preget av å igjen komme i kontakt med Gud. Dessuten blir ofte Defoes utmalende beskrivelser av Robinsons prosjekter kjedelige. I gjengjeld, kan boka skilte med en original historie, en svært høy litterær status (den er den første britiske romanen), en spennende historie og evner å skape følelser for helten og situasjonen han er i.

– Denne boken er rett og slett en bok du bør ha lest. Den skapte et kulturelt ikon: den skipbrudne, som lever i beste velgående i vestlig kultur. I denne boken er det Robinson Crusoe som spiller rollen som øyboer, og boken er skrevet som om dette skulle vært hans dagboknotater. Mulig det var et innovativt og dristig grep for 300 år siden, men det kommer ikke akkurat som et sjokk på nåtidens lesere. Boka har en del kjedelig partier, og det er til tider parodisk mye snakk om gud og Jesus. Men det er fascinerende å lese om hvordan Crusoe med kløkt overvinner naturen på øye, og innretter seg forholdsvis komfortabelt. Denne boka er trolig en stor del av årsaken til at mange av oss drømmer om de øde sydhavsøyene. Blant annet derfor er dette en bok du altså bør lese.

– I Daniel Defoes klassiker (denne boken er blant annet regnet som den første romanen på engelsk) møter vi den uheldige Robinson Crusoe, som etter å ha trosset sin far, tilsynelatende påkaller guds vrede, og straffes for sine handlinger. Dette er i alle fall den Crusoe selv tenker og forteller en del om i boka, som et utformet som hans dagboknotater. For min del blir det i overkant religiøst, og litt vel utførlig om diverse foretak han setter i gang på øya. Min dom blir derfor at denne enkle historien gjør seg bedre en litt forkortet og moderne variant. Men man kan selvsagt ikke glemme at dette ble skrevet for nesten 300 år siden, og at det faktisk er ganske imponerende i seg selv at den fremdeles blir lest.

– Denne klassikeren handler om Robinson Crusoes eventyrlige liv, som begynner med at han trosser faren og blir sjømann. Dette yrket tar han til merkelige land, og han handler med blant annet slaver. Men det som opptar størstedelen av boken, og er det de fleste forbinder med verket, er hans lange opphold på en øde øy etter et forlig. PÅ denne øya må han overleve på egen hånd, og boken viser hvordan den siviliserte briten kan legge naturen under seg. Hele boken er preget av religiøse betraktninger rundt plikt og straff, og dette er ikke akkurat det mest underholdende å lese om. Spesielt ikke når det er retorikk fra 1700-tallet. Men resten av boka kan man leve seg inn i, og man kan få et riktig så romantisk forhold til øde øyer.

– Denne klassikeren over de fleste andre klassikere havner om hvordan det går med stakkars Robinsoe Crusoe i livet. Som kjent for de fleste havner han nemlig på en øde øy, der han må klare seg helt alene. Språket er til tider litt tungt, og da hjelper det ikke at religionstemaet er så skrekkelig tilstede i denne boka. Robinson refkleterer nemlig mye over Gud og hans vilje, og ser på seg selv som en som straffes av Gud. Heldigvis har han en bibel, og i protestantisk ånd, lærer han seg selv hva det vil si å være en god kristen. Om ikke tung symbolikk og moral er nok, så er beretningene om hvordan Crusoe overvinner naturen fascinerende. Hans ingeniørkunst er mildt sagt inspirerende. En fascinerende og viktig bok.

– Historien om Robinson Crusoe er en som svært mange mennesker kjenner til, om ikke hele det vestelige samfunn. Historien gjenfortelles og refereres til stadighet, men det ikke fullt så mange som har lest det originale verket. Romanens betydning for den europeiske kulturen og verdens litteraturhistorie kan vanskelig overdrives, og det er store sjanser for at du blir et mer kultivert menneske av å lese denne boka. Mer dannet, som man sier. Historien i seg seg selv er fascinerende, og kan lett føre til dagdrømmer om å selv innordne seg på en øde øy. Språket er gammeldags, og utmalingene kan dra ut i kjedelige partier.

– Rudyard Kipling, forfatteren av en annen klassiker: Jungelboken, så på det som den "hvite manns byrde" å skulle bringe sivillisasjonen ut til resten av verden. Denne boken følger opp denne tankegangen til fingerspissene. Robinson Crusoe er eventyreren som alene bygger opp et lite samfunn på en øde øy. Den hvite mannen bruker sin store kunnskap om verden rundt seg, til å underlegge seg naturen. Som om ikke det er nok, kristner han den legandariske Fredag, som han referer til som "creature". Menneskesynet er gjennomgående provoserende, historien har fremdeles igjen litt spenning og den litteraturhistoriske og kulturelle betydning av boken kan vanskelig overdrives.

– Den klassiske historien om sjømannen og eventyrereren Robionsoe Crusoe foreligger her i sin klassiske form. Den ble ble skrevet av Daniel Dafoe på begynnelsen av 1700-tallet, og har siden fascinert lesere verden over. Historien er egentlig ganske enkel, med den stakkars Crusoes forlis og overlevelse på en øde øy. Historien utbroderes så med diverse forsøk på å komme seg tilbake, kannibaler og Robinsons funderinger på det ene og det andre. Svært fremtredende er det religiøse elementet, der Robinson ser på sin skjebne som en straff fra Gud, og ved en "gjenfødelse" kommer tilbake i Guds nåde. Den er ganske stivbent i formen, og noen partier blir fort kjedelig.

– På sitt beste er denne boken ganske spennende, og den har perioder der det er svært fascinerende å lese om hvordan Robinson innretter seg på den øde øya. På sitt kjedeligste er dette lenge utreinger om tvilen på Gud, og hva man som menneske generelt sett har å være takknemlig over. Boken blir regnet som en av de første britiske romaner, men minner i dag mer om memoarer enn nettopp en roman. Sett bort i fra den gammeldagse formen, er det egentlig imponerende hvor spenstig historien er: det er litt psykologi, kannibaler og skipsforlis. Men det mest fascinerende er likevel historien om hvordan mannen klarer og overleve, på tross av at beskrivelsene av metodene han bruker blir litt for utmalende.

– Ronbinson Crusoe ble skrevet av briten Daniel Defoe rundt midten på 1700-tallet, da forfatteren i begynnelsen på sine 60 år beveget seg fra filosofiske samfunnsbetraktninger, og over til det skjønnlitterære. Resultatet er som kjent en av verdens mest kjente bøker, og en bok som regnes som en av den aller første britiske romaner. Crusoe-karakteren og hans bedrifter på en øde øy har blitt et allmennkulturelt referansepunkt, med Robinson-ekspedisjonen som et eksempel. Å lese denne boken kan regnes som en plikt, siden den er så kjent, men også som en fornøyelse: Crusoes eventyr er engasjerende og fascinerende, og har begeistret mennesker i over 250 år. Det er som sagt ikke uten grunn.

– Dette er historien om Robinson Crusoe, en britisk sjømann, som forliser. Som eneste overlevende må han på en fremmed øy overvinne elementene i 28 år. Han mestrer jordbruket, og etterstreber det samfunn og kulturen han har blitt avskåret fra. Han møter an kannibal som han gjør til en butler, noe som har fått mange til å se en allegori til den britiske kolonialismen. Et problem kan imidlertid være Defoes tilsynelatende få problemer med den hvite imperialismen. Spe på med en kristen moral, og man sitter med en ganske provoserende bok.
Til tross for dette har selve historien såpass med spennende elementer, at den kan leses uten å tenke over slike ting. Boken passer derfor for eventyrlystne barn og vokse, samt for dem som er ute etter tankeføde.

– Dette er historien om en entreprenørens vilje og evne til mestre naturen. Boken evner å inspirere oss, og vekke en eventyrer i enhver. En fin følelse, som gjør boken vel verdt og lese. I tillegg er den jo verdenslitteratur, og den bør man ha kjennskap til. Den forliste Crusoes beretning om 28 år adskilt fra de britiske øyer er nær og bra skrevet. Selve plottet har gått inn i vår kultur, og få vet ikke hva det er snakk om når navnet nevnes. Aspekter som er mindre kjent er Defoes formanende holdning til kristendommen. Crusoe sees i sammenheng med andre verker, som rett og slett er oppskrifter på gode kristne liv. En bibel overlever også forliser, og blir gjenstand for Crusoes søken etter stimuli. Flittig lesning og nær kontakt med naturen gjør Robinson til, etter Defoes mening, en god kristen. Men det i mente løftes boken fra en nesten banal historie, til noe særdeles fascinerende. Det beste fra to verdener.

– Robinson Crusoe er en del av kulturen vår, og i tillegg til å være et av de verk som mest oversatt og igjendiktet i litteraturhistorien, lages det stadig filmatiseringer og nye relaterte ideer. Robinson-ekspedisjonen er kanskje det siste og mest nyskapende eksemplet. Men mens deltagerne på realityprogrammet tilbringer noen måneder på en øy, måtte godeste Crusoe overleve på egen hånd i 28 år. Han møter riktignok en del andre mennesker, blant andre 'villmannen' Fredag, som han tar til seg som en slags butler. Historien er enkel, men spennende, og har samtidlig aspekter som kan fascinere. Den kan sees på som en allegori til kolonialismen, eller man kan fremheve Defoes kristne agenda. En bok med mange dimensjoner, som anbefales for alle.

– 'Robinson Crusoe' handler om en brite, hvis skip synker og må overleve på en fremmed øy. Historien presenteres som hovedpersonens beretning, noe som gjør mulig en dyp innsikt i hans tanker og følelser. Opplevelsene hans er spennende nok, og historien fremstår som et realt eventyr. Boken er i tillegg av signifikans i forhold til litteraturhistorien, og det er et av de verk som mest oversatt og igjendiktet. Og under den enkle historien ligger Defoes engasjement for kristendommen. Boken blir derfor svært så fascinerende om man leser den med tanke på den anarkistiske kristendommen som Cruroe representerer, strandet med ikke annet enn en bibel. Uten kirker og presteskap kommer han nærmere Gud, noe som falt i dårlig smak hos den anglikanske kirken de boken kom ut.
God fornøyelse!

– Defoe var en puritansk kristen, og dette gjenspeiles i verket om den skipbruddene Robinson Crusoe. Da Robinsons skip forliser er han den eneste overlevende, og må leve i intim kontakt med naturen og sørge for egen mat. Den eneste formen for underholdningen han har er en bibel fra skipet. Den lese flittig, og Robinson kommer etter hvert i nær kontakt med Gud. I tillegg møter han hedningen som døpes Fredag, og som trenger å bli kristnet. Et ansvar Robinson selvsagt tar på seg, som den hvite anglosakseren han er.
Boka er interessant, både fordi historien er god, men også fordi den er en så viktig del av kulturen vår, som referanseverk og kilde til inspirasjon.

– Men få av oss har lest. Jeg leste denne boka som 11-åring, og jeg leser den fortsatt i ny og ne (jeg er den typen som kan lese bøker om igjen og om igjen). Kort fortalt forliser skipet Crusoe er med på. Han redder seg i land på en strand som eneste overlevende etter forliset, og henter inn det han kan av materiale og forsyninger fra skuta før den blir tatt av tidevannet. Alene på en øde øy må Crusoe starte helt på nytt, og jobbe seg opp alene. Han bygger seg en hytte, begynner å ale opp geiter... Sakte men sikkert bygger han seg opp et ensomt liv. Tilstandene er fredsommelige, helt til han en dag ser fotavtrykk i sanden, og menneskeknokler like ved... Boka er skrevet i dagbokform, den er grei og lese og et viktig bidrag i litteraturhistorien. Anbefales!

– Alle kjenner til historien om Robinson Crusoe, mannen som strandet på en øde øy. Likevel er det overraskende få som faktisk har lest denne historisk viktige boken. Boken har senere blitt til en egen litterær sjanger, og er en av de viktigste litterære forelegg i moderne tid. Robinson står i skillet mellom å være en historie om en enkelt skjebne, og en allegori på borgerskapets selvberging, den hvite manns underlegging av naturen, og en manns smertefulle ferd fra ikke-troende til troende kristen. Denne siste tematikken kan man tydelig se inspirasjonen fra bibelens "den fortapte sønn", man må være utenfor troen for virkelig å kunne erkjenne troen.
Altså er dette en bok det er mulig å lese utrolig mye inn i, noe senere tids resepsjon også har gjort. I tillegg er den lesverdig rett og slett fordi den er spennende.