I sammenligning med all den litteratur som i middelalderen ble skrevet på latin på kontinentet, er Norges og Islands bidrag meget beskjedne. Enkelte vitae og legender samlet seg om de lokale hel genene Sankt Hallvard fra Oslo og Sankta Sunniva og hennes følge på øya Selja, og fremfor alt har vi Passio et miracula beati Olavi som forteller om nasjonalhelgenen Olav den helliges kamp for kristen dommen og om de miraklene som bidro til å stadfeste hans hellighet. Også de fleste andre latinske skriftene har sin opprinnelse i kirkelige forhold; en del dokumenter angående klostre og geistlighet og en vidstrakt korrespondanse mellom den pavelige kurie og vår hjemlige geistlighet. Av poesi på latin ble det her til lands skrevet lite og da bare til liturgisk bruk. Også når det gjelder denne litterære genren hører det mest kjente verket med til litteraturen omkring helgenkongen, nemlig Olavssekvensen Lux illuxit laetabunda. Til denne utpreget geistlige litteraturen danner de tre historiske verkene vi her presenterer i riksmålsform et interessant motstykke. De har riktig nok alle et religiøst tilsnitt. Historien om danenes ferd til Jerusalem er en korstogsskildring, og selv om formålet med de to andre, Theodricus munks Historien om de gamle norske kongene og den anonyme Norges historie, først og fremst er å redegjøre for de gamle norske kongene, vil de også skildre oppløsningen av hedendommen og kristendommens innførelse. Det er likevel historisk interesse som har vært den viktigste grunnen til at forfatterne tok til med historieskrivningen, og disse tre verkene står som de eneste eksempler vi har på en lærd litteratur skrevet på latin fra norrøn middelalder.