Hvordan kunne det fattige, tilbakestående Norge, et land som ikke hadde vært selvstendig på 400 år, plutselig få Europas mest moderne grunnlov?  Historikerne blir aldri ferdige med å granske spørsmålet. Det er et eventyr, med landets befolkning i rollen som Askeladden. Karsten Alnæs gir oss historien og historiene bak eventyret. Aldri har det vært mer spennende.

Det store bildet
Historien om Grunnloven handler ikke bare om 1814, ikke bare om 17. mai, og slett ikke bare om kongelige. Det er her Karsten Alnæs viser sitt mesterskap som forteller. Han skriver om opptakten, om Riksforsamlingen, om krig og etterspill, uten noen gang å seile seg vill på dette opprørte havet av hendelser. Han er leserens nysgjerrige los. Grunnlaget for denne bragden er at han gjør oss kjent med landet, med stormaktsspillet og ikke minst med personene. Med et Norge sterkt preget av uår og sult, med et Europa herjet av napoleonskriger og fyrstenes strategiske spill, med høy og lav i den mosaikken av mennesker som preget og ble preget av Norges gjenfødsel. Kildene hans er ofte private og dypt personlige, i form av brev og dagbøker.

Med og uten bauta
På slektsgarden min i Øksendalen på Nordmøre står en bauta over Jonas Rein. Jeg visste at han var en av de sagnomsuste eidsvollmennene, kjent som en stor taler. Karsten Alnæs tar meg med bak overskriftene og gjør meg kjent med bygdas store sønn.  Han forteller om "den 54 år gamle koleriske og hypokondriske sognepresten i Nykirken, poet, dramatiker, med utdanning både i teologi og filologi." Om en lidenskapelig patriot, som "var tilbøyelig til å gå over stag når følelsene grep ham, og det gjorde de ofte."  Det finnes utallige bautaer og utallige historier rundt omkring i Norge; spredte vitnemål om begivenhetene som i stor grad formet det moderne Norge. Alnæs setter dem i sammenheng. I tillegg viser han leseren alle dem som det aldri vil bli reist noen bauta over: småbøndene, de menige soldatene, de fåtallige byborgerne, folk flest.

Analytisk og fargerikt
Som et slags historisk apropos, skal vi i jubileumsåret 2014 også få et monument over en av de sentrale personene for 200 år siden: den danske tronfølgeren Christian Frederik. Statuen er regjeringas gave til Stortinget, og konkurransen om å få lage den har utløst heftige debatter om alt fra kunstens kår til Christian Frederiks egentlige rolle. Joda, 1814 lever. Og Karsten Alnæs gjør året enda mer levende. Så har han da også en sjelden bakgrunn for å skrive med engasjement og innsikt. Han har tidligere gått inn i begivenhetene både skjønnliterært og falitterært. Selv setter jeg stor pris på romanen Flyktende kongers følge (1982), som gir en gripende studie av nevnte Christian Frederik. 1814 behandles selvfølgelig også i storverket Historien om Norge. Alnæs bruker mange av de samme grepene i den nye boka si. Noen ganger er han analytisk historiker, andre ganger fargerik historieforteller.

Et historisk svar
Det viktigste med 1814 er ikke den danske tronfølgeren og kortvarige norske kongen Christian Frederik, ikke svenskenes franske oppkomling Karl Johan. Det er Grunnloven, skapt av 112 representanter på Eidsvoll. Og når den allsidige forfatteren Karsten Alnæs gjør oss kjent med eidsvollmennene, er det den skjønnlitterære delen av ham som skaper overskriften: 112 edsvorne menn. De var overraskende unge, 42 år i gjennomsnitt - Thomas Konow var 17 år gammel! De hadde et kall. De var ikke særlig representative, embedsmennene var sterkt overrepresentert, bøndene underrepresentert. Men viktigst; mange av dem hadde blikket retta utover. Dermed kunne de bygge på europeiske ideer om frihet og menneskeverd. Det fattige Norge langt mot nord hadde nemlig en lang historie med handel, sjøfart og annet samkvem. Og det er her Alnæs finner et av svarene på hva som gjorde "Miraklenes år" mulig: "Men ut fra de åpne kanalene og kontaktene er det ikke så overraskende at det på mange måter tilbakestående Norge i 1814 skulle få den mest moderne konstitusjonen i Europa."