Sentraliseringsprosessen i Norge er et gammelt fenomen. Og villet.
Allerede i 1299 ga kong Håkon V Magnusson byene handelsmonopol. Det varte helt til cirka 1840.

Dette, mente mang en senere konge, var langt fra nok. I 1661 ble det eksempelvis lovfestet forbud for bygdefolk å male korn, også til eget bruk. Møllebruk skulle reserveres bybosatte borgere. Samtidig ble det også vedtatt forbud mot å drive handverk på bygda. De som drev slik virksomhet fra gammelt av, ble pålagt å flytte til nærmeste Kiøbstad. Effektiv sabotasje gjorde rett nok at disse lovene ikke ble etterfulgt i praksis. Men de forteller likevel klart om statsmaktas intensjoner. Vårt første folkevalgte organ, Riksforsamlingen på Eidsvoll, tok opp igjen danske-kongenes gamle intensjoner med en ny vri: Den fastsatte i Grunnlovens § 57 at våre kjøpsteder, regnet etter folketallet, skulle ha 6 (seks) ganger så mange stortingsrepresentanter som rikets bygder. Da det mot 1950 begynte å nærme seg balanse mellom by og land i representasjonen, ble paragrafen endret. Resultatet av dette massive presset for by mot bygd gjennom 700 år lever i dag videre i det skillet vi setter mellom «bynæringer» og «bygdenæringer». Dét begrepsparet ligger i bunnen for nesten all politikk og samfunnsplanlegging i dag, og doseres helt ned i grunnskolen som en så å si naturgitt økonomisk, sosial og kulturell sannhet. Dermed avskriver vi oss selv muligheten for å kunne finne en framtidsrettet løsning på den krisa vi nå ser at sentraliseringen fører med seg. Første steg mot en bærekraftig utvikling må derfor være å revurdere vår forhistoriske - og overklasseskapte - virkelighetsoppfatning.