– Man kan ikke unngå å bli dratt inn i Robert Jordans fantastiske verden, i hvert fall ikke hvis man er interessert i fantasy, men man kan i like liten grad unngå å irritere seg over at det går så sakte fremover. Perrin tar endelig igjen Shaidoene som har fanget hans kjære kone, Matt gjemmer seg i Valan Lucas sirkus og er både tiltrukket og skremt av Tuon, sin fremtidige kone. Rand beriker boka med knapt et kapittel. Elayne kjemper for å få Løvetronen og Egwene kjemper for å få Amyrlins trone. Alt er med andre ord på omtrent samme stadium som forrige bok, men på slutten skjer det noe spennende og svært interessant som gir håp for at ting kan begynne å skje i neste bok. Språket er som alltid vakkert og morsomt, og man kjeder seg slett ikke mens man leser. Personene er utrolig sammensatte, og det samme kan sies om handlingen, jeg tviler på at jeg er den eneste som har mistet tråden og som lengter etter å få den tvunnet opp igjen. Med håp om at det skjer mer i neste bok gir jeg denne en firer.

– «The Wheel of Time» er en mildt sagt fantastisk bokserie. Jeg har lest siden begynnelsen, og har for vane å begynne på bok nr. 1 hver gang det kommer ut en ny bok, og så lese med helt frem til den nye. Dette tar litt tid (siden det er noen tusen sider), men det er absolutt verdt det. Bøkene blir etter hvert så innfløkte at hvis man ikke har de forrige bøkene friskt i minnet, så får man ikke så mye ut av det.
Men boka går altfor tregt framover og når det blir action så slutter den. Det er så frykteleg irriterende! men likevell boka må lesest for selv om handlinga går tregt sjer ting.