Finn Halvorsen (1893-1960) var i mellomkrigstiden en anerkjent forfatter og fryktet litteratur- og teaterkritiker. Han var kulturjournalist, oversetter og Aftenpostens korrespondent i Roma. I 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling og ble Teaterdirektoratets første direktør. Halvorsen hadde sentrale posisjoner i det nazistiske kulturapparatet, blant annet i Kulturrådet og Kulturtinget. I landssvikoppgjøret ble han dømt til 12 års straffarbeid. Etter benådningen ble han effektivt frosset ut av det litterære etablissementet.


Hvorfor ble dommen mot Finn Halvorsen så streng? Var han forhåndsdømt? Hvordan kunne en person som i en årrekke hadde nytt godt av ytringsfriheten i et demokratisk samfunn, stille seg til tjeneste for en ideologi som effektivt kneblet det frie ord, ja, selv ha et hovedansvar for implementering og gjennomføring av sensur og nazistisk teaterpolitikk? Fra å være ordets tjener ble han ordets sviker.


Biografien søker svar på disse spørsmålene ved å undersøke Finn Halvorsens liv, forfatterskap og kritikervirksomhet. Hvor hentet han estetiske og ideologiske impulser fra? Hva handler romanene og skuespillene hans om? Hvordan ble de mottatt? Hvilke vurderingskriterier ligger til grunn for litteratur- og teaterkritikken hans?