– Dette er en uvanlig perspektivrik tilnærming til et lite kjent fenomen: Antroposofiens betydning for norsk åndsliv i mellomkrigstiden. Antroposofien er vel for de fleste mest kjent gjennom Steinerskolens pedagogikk, men denne åndsretningen har også adskillig andre manifestasjoner: landbruk, medisin, økonomi, arkitektur etc. Når det gjelder denne bevegelsens forutsetninger, trekker Simonsen interessante idehistoriske linjer bakover til renessanseokkultismen. Simonsen viser hvordan disse spesielle idekompleksene faktisk fikk stor betydning for deler av norsk kulturdebatt i mellomkrigstiden. Dikteren Alf Larsen, redaktør av tidsskriftet Janus - 1933-41 - var nemlig en uhyre dynamisk, fargerik og innflytelsesrik propagandist. Denne linjen er, som Simonsen påpeker, senere blitt videreført av forfattere som Åsmund Brynildsen, Jens Bjørneboe (f.eks. i "Jonas") André Bjerke og Kaj Skagen. Simonsen trekker eller også inn mange spennende vinklinger, ut fra offentlighetsteori - Habermas, Lash og Sennet - og viser hvordan mellomkrigstidens sammenbrudd i det offenlige rom disponerte for bevegelser av okkult karakter. Her er Simonsen etter mitt syn svært kunnskapsrik og kreativ i sin tilnærming. Skulle man innvende noe, ville det kanskje være at han er litt FOR mangfoldig i sine belysninger av feltet. Men som helhet er avhandlingen et uvanlig lødig og vektig bidrag til omfattende innsikt rundt et lite kjent felt.