– Jeg synes dette var en veldig spenstig forsøk på en biografi. Tegneserier oppleves ofte som sterke på de følelsesmessige skildringene og det syntes jeg denne også gjorde. Forholdet til moren, barnepiken, konene og barna ble glitrende skildret. Hva Arne Næss egentlig har gjort i sitt arbeidsliv ga derimot ikke denne boken noe svar på. Så kan man si at i en biografi er ikke dette det viktigste, Arne Næss sine arbeider og en analyse av dem kan man finne i mange andre bøker. Tegningene er i svart hvitt og stilen i boken er lett karikatur. Tegnestilen passet godt til fortellerstilen.

– "Jeg, Arne Næss" er en slags biografi i tegneserieform, utkommet i anledning Arne Næss' 90-årsdag. Den er på knappe 100 sider. Tegningene er godt ført i pennen, men selve manuset er litt tynt synes jeg. Vi følger altså Arne Næss, som tilsynelatende har fortellerstemmen selv, fra han ble født til 2001. Mye av det som fremkommer i boken er interessant, men veldig mye er også utrolig overfladisk behandlet. Enkelte steder i historien er skikkelig svake, som beskrivelsen av possibilismen. Her virker det som manus krevde så og så mange sider, og da de ikke hadde nok innhold brukte de 3 sider til å si ingenting. Det er kjedelig. Arne Næss har hatt et såpass spennende liv at det bør være unødvendig. Siden det er en hyllingsbiografi i anledning et jubileum er kun Næss' bragder og gode sider beskrevet, her er lite om motgang og hvordan hans filosofiske betraktninger faktisk har blitt anvendt. Til og med Næss' reformasjon av den høyere utdanning er veldig lite behandlet. Derfor kan jeg ikke si at jeg likte denne så veldig godt. Ideen er meget god, utførelsen ikke helt der den bør være..