– Dette er altså boka som fekk så mykje omtale for eit par månadar sidan. Den store og såkalla djupe boka om Kierkegaard, den største skandinaviske filosofen.
Då eg las boka var eg full av forventingar. Eg trudde det skulle bli ei oppleving, og det blei det også, men tja,eg sitter igjen med ein liten bismak i munnen.
Boka innfrir på dei fleste områda, forfattaren er flink å skrive, han skriv morosamt, han skriv med innleving, med alvor og med ein viss distanse som går av og til går over til nærleik og sympati utan likevel aldri å bli intim. Så slik sett full honør, men det er likevel noko ved boka. Kva er det?
Jo, nemleg mistanken om at forfattaren har dikta litt ekstra, at han ikkje hadde grunn for alt det han sa om Kierkegaard. Dette merka ikkje eg då eg las boka, men no i ettertid, ser eg at kanskje burde eg ha innsett det sjølv.
Men alt i alt ei god bok, spannande skrive, den engasjerar lesaren, den river deg, den opplyser deg om Kierkegaard og hans familie, og ja ei god bok, bortsett frå dei førnemnte tendensane til polering og eigenfortelling. Boka anbefalast men ikkje på det aller aller varmaste.

– Dette er en lang, stor, tykk bok om Søren Kierkegaards liv. Jeg ble derfor overrasket over hvor lettleselig, spennende og fascinerende den var - man trenger ikke være motivert for et slit gjennom hundrevis av sider for å begynne på denne. Boka gir et spennende innblikk i Kierkegaards liv, og slik en god bakgrunn for økt forståelse av hans filosofi. Noen har kritisert boka for å være mer opptatt av personen Kierkegaard enn tankene hans. Etter min oppfatning treffer ikke denne kritikken helt: For det første er det åpenbart at liv og tanke henger nøye sammen for Kierkegaard, slik Garff jo skriver om. Dette klarer SAK å få frem mye av. I tillegg fungerer boka godt som inspirasjon for å lese originallitteraturen, noe som jo er det beste for å forstå filosofien hans. Man blir kanskje ikke Kierkegaardkjenner av å lese denne, men den gir god hjelp og inspirasjon på veien.