Vetle Lid Larssen har skrevet et kapittel i historien som få av oss kjenner. I en periode på omtrent 300 år levde omtrent en million kristne som slaver i Nord-Afrika. Blant disse var tusenvis norske og danske, fortrinnsvis sjøfolk i handelsfart, som var blitt tatt til fange av nord-afrikanske sjørøvere. Vetle Lid Larssen har fulgt i sporene til to nordmenn som havnet som slaver i Algerie. Boka 1001 natt har fått overveldende god mottagelse av kritikerne, den er velskrevet og spennende og gir et godt bilde av datidens verden - og en brutal kultur på et fremmed kontinent.

300 år med hvit slavehandel
I 1769 seilte Niels Moss ut fra Norge med skipet Jomfru Christina. Han var ung og forventningsfull og så fram til å oppleve verden. Han gledet seg til fraktfart i Middelhavet, til kvinner, vin, sol og varme. Men reisen ble ikke helt som han hadde tenkt. Utenfor Portugal ble skipet sjanghaiet av sjørøvere, og mannskapet ført om bord i den fremmede algirske sjebeken. Her traff Niels en annen nordmann som har lidd samme skjebne - Christian Børs. Og mennene ble, sammen med et hundretalls andre slaver, ført til havna i Alger og slavemarkedet. Klærne ble revet av dem, de fikk på seg filler som knapt dekker det mest nødvendige, og tunge jernlenker ble smidd rundt føttene.

Fra 1500 tallet og godt inn i 1800-tallet kunne dansknorske handelsfartøyer som seilte i Middelhavet, risikere å bli kapret av de såkalte Barbaresk-statene Algerie, Marokko, Tunisia og Tripoli (Libya). Det var altså med liv og helse som innsats at norske og danske sjøfolk dro sørover. Piratene herjet sågar langt mot nord, helt opp til Island. Problemet ble etter hvert så stort at danskekongen opprettet en «slavekasse» – penger inndrevet gjennom ekstra skatt og kirkekollekt, for å kjøpe fri nordmenn og dansker som havnet på det nord-afrikanske slavemarkedet. Mange av de kristne slavene gikk en fryktelig skjebne i møte, med tortur, lemlestelse, dårlig ernæring og hardt arbeid under en brennende sol. Men enkelte av dem var heldigere og havnet som personlige tjenere for høyerestående statsmenn og hadde tilgang til mat og klær. Mange av slavene konverterte til islam for å få bedre forhold.

En sann historie
Vetle Lid Larssens beretning begynner med et brev fra en av hans egne forfedre, en biskop som hadde besøkt egnens sognebarn og skrevet ned historier han hadde blitt fortalt. Niels Moss er nevnt i brevet, samt Norges kamp mot muslimske stater. Larssens forfar hadde slått det fra seg som en røverhistorie fortalt av en dement ... Men historien vekker likevel nysgjerrigheten til Lid Larssen. Kan den være sann? Vetle Lid Larssen har gjennom dagbøker, brev og notater fulgt i sporene til de to slavene som er bokas hovedpersoner. Den ene, Niels Moss, levde nærmest i et fengsel og ble utsatt for et umenneskelig slit og uspiselig mat. Han ble skjelvende av skrekk da han oppdaget avstraffelsesmetodene som ble benyttet på slaver som ikke tedde seg eller kunne jobbe hardt nok - som å bli spiddet levende, få kappet av en hånd eller fot. En dansk konsulatsekretær skrev: «Jeg blev saa qvalm om Hjertet ved dette Syn, at jeg ilede Hjem og fik mig en dygtig Snaps.» Den vakre og høyreiste Christian Børs havnet imidlertid i gutteharemet hos deyen, herskeren i byen. Han utnevntes etter hvert til deyens personlige kaffe sjenker, som var den høyeste stilling en kristen slave kunne oppnå. Vi får også innblikk i livet til den svenske og pengelense konsulen i Alger, Henrik Brandel, samt den danske admiralen Frederik Christian Kaas som ledet en eskadre med sju krigsskip ned til Algerie for å få frigitt slavene.

Vetle Lid Larssen har skrevet en historie full av lyder, lukter, historiske fakta og fantastiske detaljer som gjør den til en helt spesiell leseopplevelse. Vi drives hele tiden av trangen til å få vite hvordan det går med nordmennene, overlever de og kommer de seg noen gang hjem igjen?.