Mennesker
I Mennesker bryter boblende komikk gjennom forfatterens mørke alvor og skarpstilte iakttakelsesevne. Grådig begjær, uselvisk forelskelse og platonisk søskenkjærlighet er noen av ingrediensene i denne mangfoldige romanen, som grafikeren og maleren Therese Nortvedt har gått i dialog med. Les mer
507,- Spar: 457,-
Amalie Skram (1846-1905) regnes som en av naturalismens banebrytere i norsk litteratur. Hun var radikal og samfunnskritisk og opptatt av tidens sosiale og moralske spørsmål. Produksjonen er stor, fra debutromanen Constance Ring (1885), via bl.a. Lucie (1888), Fru Inés (1891) og Forrådt (1892), til slektsromanen og firebindsverket Hellemyrsfolket (1887-1898), som er blitt stående som et udiskutabelt storverk i norsk litteratur. Skrams bøker avslører en sterk psykologisk innsikt og et stort samfunnsengasjement.
Therese Nortvedt (f. 1953) vokste opp i Hølen. Hun er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo og har også studert i London. Hun markerte seg først som grafiker før hun fikk et gjennombrudd med poetiske, fortellende malerier. Therese Nortvedt har hatt en rekke separatutstillinger i så vel norske som utenlandske gallerier, f.eks. i London, New York og Stockholm. Bildene hennes er innkjøpt av kunstinstitusjoner i inn- og utland. Hennes siste store arbeid rommer en rekke oljemalerier og litografier basert på Henrik Ibsens Et dukkehjem.
"En mangfoldig, ustabil og sammensatt leseopplevelse."
Irene Engelstad
Utdrag fra Mennesker
"Det er da også satan til vær!" utbrøt presten og vendte ansiktet bort for den valleslettbyge, som igjen kom drivende, mens båten gynget opp og ned.
"Er du gal, Frants," sa søsteren, fru Thora, og forsøkte å anta en streng mine, mens alle kunne se, at hun var full av latter. "En prest må ikke banne."
"Å fan'en! Koffor ikkje?"
Annette Rask dukket ansiktet ned i sitt gummislag, og rystet av latter.
"Hr. pastoren tror altså ikke, det er synd å banne?" spurte unge student Sven Rask, Annettes bror, som skulle studere teologi.
"Nei gu' gjør eg ei! Forresten er eg ikke pastor, hr. student. Eg er sogneprest."
"Om forladelse, hr. sogneprest. Men synes da ikke hr. sognepresten, at det bør oss mennesker at foregå hverandre med et godt eksempel?"
"Jo værs'go! Kil bare på."
"Det står skrevet: din tale skal være ja, ja, og nei, nei," vedble Sven. "Og vi skulle aldeles intet sverge."
Presten Blix slo opp en knallende latter, som enn ytterligere vansiret hans uskjønne ansikt. Munnen ble så svært lang, uten spor av leber, og de bittesmå musetenner, som satt tett og fast i det blålige tannkjøtt, kom tilsyne.
"Hvis eg ikkje var en dannet mann," sa han, da han holdt opp å le, "så ville eg sige: Kjæften te! Ka er dette her for en fyr, du Annette?", han vendte seg til sin unge svigerinne - "her kommer han og vil lære både presten og klokkeren! Så'n en rosinstilk!"
"Rosinstilk synes meg ikke å være en passende betegnelse av en student, som har både artium og annen eksamen, og holder på med å studere til teologisk embedseksamen," svarte Sven med verdighet.
"Ja, ja! Eg er like gla'," lo presten. "Men kålissen er det Dokker ror?" - han så hen på bøndene. "Båten går jo i slangebuktninger."
"Det er prejstens sin skuld," svarte den forreste av roerne, en mørkblek, bredskuldret gårdmann, med en mengde stivt grått skjegg.
"Prejsten skulle jo styre."
"Ja, men det vil eg ikkje! Eg ble' jo blåfrossen og valen på neven, og derfor har eg tatt roret av, og sitter på det."
"Ja, vi ser det," gjenmælte gårdmannen med treg og mørk mine.
Detaljer
- Forlag
- Bokklubben
- Innbinding
- Innbundet
- Språk
- Norsk Bokmål
- Sider
- 377
- ISBN
- 9788252566543
- Utgave
- 1. utg.
- Utgivelsesår
- 2007
- Nr
- 5007399
- Serie
-
Bokklubbens mestermøter