– "Volvo lastvagnar" er en forunderlig bok som er bok to om Doppler, mannen som flyttet fra kone og barn og ut i Oslomarka da faren døde. Som tittelen antyder foregår handlingen i Sverige hvor vi presenteres for to svært spesielle bipersoner. Maj Britt er en enke i 80 årene som elsker å røyke hasj og høre på raggaemusikk. Maj Britts mann var ingeniør hos Volvo og hans arbeidsoppgaver er dermed opphavet til bokas besynderlige tittel. Von Borring er en ugift mann på omtrent samme alder som Maj Britt med lang bakgrunn fra speiderbevegelsen og en utrolig interesse for fugler (det er grunnen til fuglen på lydbokomslaget) Doppler havner som et uromoment inn i deres verden og Loe spinner en småabsurd historie om disse tre og hvordan Doppler må forholde seg til de to gamles svært spesielle særegenheter. Loes bruk av lange fotnoter (og fotnoter til fotnotene!) er også et pussig fortellergrep i denne boka. Uansett er det mye herlig humor og mye smågal oppførsel her som gjør at vi roper etter Doppler tre. Mer!

– Erlend Loe er en enestående oppleser av sine egne bøker. Jeg tror ingen kunne gjort jobben bedre enn ham. Den naivistiske stilen fra teksten klarer han på en glimrende måte å gjenskape i stemmen. Men for meg er ikke det nok, for meg blir denne romanen for usannsynlig og for sær. Jeg syntes nok det samme om "Doppler" som er boka "Volvo Lastvagnar" bygger på. Vi følger Andreas Doppler og elgen Bongo videre fra Nordmarka og til Sverige. Der møter de en rekke "eventyrlige" personer, blant annet en narkoman dame på over nitti år som ønsker å forandre verden og en fugleelsker som ikke virker helt stabil. Boken har mange morsomme poeng for den som vil la seg more, men for meg ble den ikke morsom, rett og slett fordi historien ikke framsto som troverdig.

– 'Volvo lastvagnar' ser ut til å være ei bok man enten elsker eller hater. Den er løselig basert på 'Doppler', men skrevet på en ganske annen måte. I et av sine metatekstuelle fotnoter sier Erlend Loe at det kan være en fordel å ha lest 'Doppler', og det kan også ha sine ulemper. Det ser ut til at det først og fremst er en ulempe. Man venter seg en viss stil, og videreføring av det som skjedde i 'Doppler', og blir skuffet. Men hørt for seg selv synes jeg dette er ei veldig bra lydbok, lest av forfatteren selv på en veldig sjarmerende måte. Spesielt koselig er det når han legger av seg sitt kunstige bokmål og slår over i trøndersk. Herlig!

– Det er få mennesker som kan lese Erlend Loes bøker som Erlend selv. Hans monotone stemme står i stor kontrast til de absurditeter han beskriver, og alvoret i stemmen kontrasterer humoren han mestrer så godt. Og det mangler verken på det ene eller andre i denne bokn. Hovedpersonene er Doppler, som har rømt fra det norske samfunnet sammen med elgen sin, en bestemor, som har forelsket seg i motkultur og hasj, og en gammel speider med en noen overdreven fascinasjon for fugler. Boken handler om Dopplers møte med disse to, og hvilke konsekvenser det fører med seg. Det at Erlend Loe leser dette tilfører enorm kraft til alle de metalitterære virkemidlene i boka. Her bryter han ut av forfatterrollen som forteller, og begynner ved mange anledninger og snakke om ting som ligger utenfor selve boken, for eksempel at han henter ungene i barnehagen eller han snakker om en anmelder i Dagbladet han har bitt seg merke i. Dette blir altså ekstra fornøyelig, og jeg tror mye bedre, når Loe selv leser det.

– I en helt annen stil enn vi ble møtt med i "Doppler", fortsetter Erlend Loe historia om Doppler, Gregus og elgen. De har nå kommet til Sverige, hvor de ender opp hos May-Britt, ei gammel dame som ikke har noe annet å glede seg over enn hasj. Hun bestemmer seg for å bruke Doppler i kampen mot den store fienden hennes, von Borring, som fortsatt er speider. Boka består av små kapitler, hvorav mange bare er usaklige fotnoter til teksten eller inneholder anekdoter som ikke har noe med historia å gjøre. Dette er veldig originalt og det funker. Man forventer at en oppfølger skal være delvis som den første romanen, men denne er veldig annerledes. Den er uansett veldig morsom, og anbefales om du likte "Doppler".

– Loe er i det merksnodige humøret og krydrer denne romanen med fullt av referanser til sin egen skriveprosess, og elementer fra den ikke-litteærere utenomverdenen. Resultatet er at vi blir bedre kjent med Erlend Loe, men grepet gjør kanskje ikke så mye for selve boka. Personene er mildt sagt merkelige, og Doppler, som hadde hovedrollen i suksessen "Doppler" fra 2004, havner midt imellom en utypisk bestemor og en adelig speider. Jeg synes ikke boken blir kjedelig på noe tidspunkt, men så er den heller ikke så veldig lang. Det er sjelden Loe skriver fullt sidene i bøkene sine. Humoren, og spenningen over hva forfatteren kan finne på driver boka, og som han selv sier: Det er hvordan det skjer som teller i en bok, ikke hva. Og alle kan glede seg til et lite eksperiment på slutten som fungerte veldig godt for min del i alle fall.

– Erlend Loe har her forsøkt seg på en slags oppfølger til suksessen "Doppler" fra 2004. Hovedpersonen fra den forrige boken handler mer eller mindre i en birolle denne gangen, og det handler egentlig mest om en narkotisert bestemor og en stolt speider. Karakterene er mildt sagt merksnodige, og det er mer enn nok av den gode lune Loe-humoren her. Enstavelsessetninger avveksles av de av den sidelange typen, så det er ingen tvil om hvem som er forfatter. Metaskriveriene tar også helt av i denne boka: Loe referer stadig til seg selv, og om hvordan han går frem når han skriver bok. Ikke helt vellykket synes jeg, men det kan være ganske tankevekkende av og til. Engasjementet som kunne anes i "Doppler" får her litt annet utløp, men godt representert ved et par av hovedpersonenes sans for motkultur. Ganske trist synes jeg, som håpet at Loe snart skulle begynne å moralisere. De som venter seg ramsalt samfunnskritikk må regne med å bli skuffet.

– Doppler, sønnen Gregus og elgkalven Bongo vandrer fra Oslomarka til de svenske skoger. Der treffer de, og blir bedre kjent med, utgamle Maj Britt som røyker hasj og danser til Bob Marley, og naboen von Borring som elsker fugler og speiderliv. Dette er en svak oppfølger til "Doppler". Der kunne man i det minste kjenne igjen litt av hovedpersonens søken etter å forlate sitt flinke liv, for å finne seg selv i mer eller mindre pakt med naturen. I "Volvo lastvagnar" får han to nye svenske venner som han røyker hasj og knyter knuter sammen med. Noe mer skjer ikke. Det oppløftende adjøet "Det er en krig der ute!" fra bok 1, følges ikke opp. Det er en tynn bok, i dobbelt forstand, på 220 sider. Halvparten er fotnoter, som er litt morsomt i begynnelsen, men etter hvert blir det nokså irriterende, da det hindrer fremdrift i historien. Likevel skal forfatteren ha kred for relevante referanser jeg kjenner til. Også i denne boken avslutter han åpent, med at Dopplers reise hjem ikke er ferdig, så her kommer antakeligvis en fortsettelse. Uansett sitter jeg med følelsen av at Erlend Loe har blitt kjedelig.

– Volvo Lastvagnar er Loes oppfølger til boken Doppler, og FOR en oppfølger. Man kan godt beskrive hele boken som en digresjon, for her er det fotnoter som egne kapitler, informasjon om folk vi aldri hører om igjen senere i boka, kommentarer fra forfatteren selv og så videre. Og det er hysterisk morsomt. Vi møter Doppler, sønnen hans og elgen Bongo for andre gang, og jeg vil jo tro at det lønner seg å lese Doppler først, selv om det ikke er noe must. I denne boka har de tre kommet seg over grensen til Sverige hvor de møter en opprørsk gammel dame som lokker med narkotika og revolusjon. Den gamle speideren von Borring bor i nærheten, og han liker fugler og å sove ute + å spise rar mat. Doppler ender opp som speiderelev hos von Borring (etter å ha lagt en død fugl fra den gamle narkomane damen på trappa hans) blir avruset og får buksevann. Det er i det hele tatt en utrolig sprelsk og artig bok som ikke ligner noe annet jeg har lest. Anbefales!

– I 2005 kom boken Doppler ut, og I denne fortsettelsen av møter vi den 92 år gamle hasjrøykende damen May-Britt, den eksentriske og godt bemidlede speideren von Borring, og Doppler med sitt følge. Doppler er nemlig kommet til de svenske skoger og havner midt i en årelang tvist på storbruket til Von Borring. Loe maler et absurd persongalleri, og bryr seg ikke med "rasjonell" handling i tradisjonell forstand. Han blir et relativt stort antall ganger meget morsom, og er befriende liberal i sin tilnærming. Hans digresjoner (merket av med stjerner i handlingen) blir ikke forvirrende, men snarere skaper de en slags forståelse. Anbefales.

– Etter å ha lese romanen Doppler, gledde eg meg verkeleg til Volvo Lastvagnar. Men eg må innrømme at eg vart ganske skuffa. Der Doppler var overraskande og morosam, var Volvo Lastvagnar forutsigbar og merkeleg. Loe vel i denne romanen å skrive inn seg sjølv i romanen. Etter mi meining passar ikkje dette inn i handlinga. Det mest morosame med boka er personen Maj Britt. Ho er ei gammal dame som røyker hasj, som nektar å flytte på gamleheim og som for all framtid er frådømt retten til å eige undulat. Det finst altså lyspunkt i boka, sjølv om den ikkje kan måle seg med den forrige boka om Doppler.

– Erlend Loes forfatterskap bygger på spesielle mennesker satt i spesielle situasjoner, og han lar karakterene sine leve sitt eget liv.
Den gode "Doppler" etterfølges her av et venstrehåndsarbeid av en roman, der Loe lar sin assosiasjonsteknikk gå totalt berserk. Dette kunne blitt vellykket, men Loe går blant annet i fellen å ta bort magien ved å stadig forklare at dette kun er noe "jeg (den som skriver dette)" har funnet på. Vi ønsker å tro at figurene er virkelige, Loe!
Ei hasjrøykende gammelkjerring som er forelsket i rastakulturen og en gammel homsespeider kan ikke redde boken - her mangler den gode historien og drivet. Dessverre tror jeg at Doppler ble brukt opp i forrige bok, og jeg ser ingen grunn til at det skal komme en oppfølger til "Volvo Lastvagnar" - nå må Loe la Doppler dø.
Boken skjemmes også av en rekke fotnoter, som om Loe har villet skrive en slags hypertekst. Disse bidrar sterkt til at flyten forsvinner og er med på å gjøre dette til den svakeste Erlend Loe-boken jeg har lest. Synd, for jeg har sansen for den drivende og enkle fortellerstilen hans, og skuffelsen ble dermed stor da jeg leste "Volvo Lastvagnar".

– "Volvo lastvagnar" er noe av det beste jeg har lest på lenge. Når så mange hevder at de ikke synes den er like bra som "Doppler" mistenker jeg dem for ikke å ha skjønt ironien. Her er det lagt inn haugevis av "stikk" til både den ene og den andre og en oppmerksom leser kan jo bare fryde seg i dobbelt forstand! Dette er ikke en dårlig oppfølger til "Doppler" - dette er en frittstående fortsettelse av en ellevill historie som tar av. Og som beveger seg lenger bort - både geografisk og temamessig - enn de norske skoger. Her ser vi annerledeslandet Norge med blå-gule øyne og distanserte briller. Fra den andre siden av grensa rettes godvonde spark til såvel litteraturkritikere som andre fremtredende trekk ved vårt samfunn. Alltid med et fandenivoldsk glimt i øyet. Jeg hadde stor glede av "Volvo lastvagnar". Stor! Og alle som advarte meg mot at denne ikke var like god som "Doppler" ble gjort grundig til skamme. Bare slutten i seg selv er ubetalelig. I all sin enkelhet. Her er det raffinert humor så det holder. Komplisert enkelt. Kanskje for enkelt for enkelte?!

– I Volvo lastvagnar viser Erlend Loe seg fra sin desidert mest tøylesløse, sære side. Boka er en løs oppfølger til Doppler fra 2004.
Jeg vil godt kunne si at boken ta tar opp en masse ting i fra den forrige boken doppler. Men jeg syntes virkelig at Erlend Loe har fått frem det underholdende, frodige og underfundig. Jeg kan godt si at denne boken er ganske humoristisk og kan også bli litt slitsomt etter hvert. Men en meget god bok. Og jeg kan med en hånd på hjertet si at den er verdt alle pengene. Fordi dette er en god bok syntes jeg.

– Volvo lastvagnar er ein tittel som nok skremmer vekk ein del lesarar, but do not judge the book for its cover, seier dei, og det er eg einig i i dette tilfellet! Me følgjer Doppler, sonen og elgen Bongo over svenskegrensa. Der møter dei på den 92 årige, hasjrøykjande Maj Britt. Volvo Lastvagnar er ei bok full av typar ein skal leita lengje etter, for å finna maken, og det er nettopp det som gjer boka så underhaldande.
For å få fullt utbytte av boka bør ein ha lest første del, Doppler, elles kan nok boka vikre i overkant rar.

– Boka Volvo Lastavagnar er en (frittstående?) oppfølger av boka Doppler. Personlig ble jeg litt skuffet, ettersom jeg hadde enorme forventninger etter Doppler. Loe skriver rett og slett ikke like godt i Volvo Lastvagnar som i Doppler, og trekker i tillegg inn seg selv som forfatter i handlingen. Personlig synes jeg ikke disse sekvensene fungerer i særlig grad.
Og tonen til Loe blir nesten litt "unnskyldene" der han hele tiden påpeker at disse karaterene bare fins i hans hode og fordi han har skrevet dem. Det skal allikevel nevnes at Loes språk fortsatt er underholdene og lett å lese. Men alt i alt en skuffende oppfølger til Doppler.

– I Erlend Loes nyeste bok har han virkelig lagt alt av gamle skriveteknikker til side, og prøver noe nytt. Boken er en direkte fortsettelse av Doppler, og vi følger Doppler, sønnen Gregus og elgen Bongo på tur over svenskegrensa. Men etterhvert viser det seg at denne boka ikke handler så mye om Doppler som den gjør om hans nye venner, dophuet Maj Britt og speideren von Borring. Den tar også opp fordeler ved Sverige og Norge for å se hvem som vinner. Noe som passer svært godt i feiringsåret for unionsoppløsningen, men som ikke ender med noen klar vinner. Historien har ikke mye handling, den avbrytes hele tiden med Loes kommentarer som forfatter. Historien har ikke mye driv, og dessverre er den ikke morsom på samme måte som forrige bok om Doppler var. Likevel har den et behagelig språk, og er kjapplest og grei.
Men venter man seg en le-høyt-bok som tidligere bøker av forfatteren har vært, blir man skuffet. Boka virker som et eksperiment som ikke helt tar av. Kanskje fordi boka handler mer om Erlend Loe enn om karakterene.

– I Volvo lastvagnar viser Erlend Loe seg fra sin desidert mest tøylesløse, sære side. Boka er en løs oppfølger til Doppler fra 2004, og vi følger Doppler inn i de svenske skoger, hvor han møter 92 år gamle Maj Britt - hasjrøykende, reggae-elskende anarkist og opprører - og von Borring, speideren som har tilbrakt de aller, aller fleste nettene av sitt liv utendørs. Ikke minst takket være disse sprø karakterene blir det mye moro, mens elgen Bongo, stakkars, blir neglisjert og økonomisk utnyttet i turistøyemed (!) av Mai Britt og rømmer, mens Dopplers sønn får nok og reiser hjem. Boka er full av meta-aspekter, hvor Erlend Loe skriver om at han skriver boka, karakterene trekker inn Erlend Loe i en diskusjon, og det er i det hele tatt en ganske merkelig, "u-flink" roman som langt fra er feilfri eller "ferdig", på godt og vondt. Boka vil neppe gå hjem blant massene, vil jeg tro, mens de genuine Loe-fansen vil finne glede i at han tar en del sjanser og ikke blir "safe" - på godt og vondt. Håper Doppler kommer tilbake, for øvrig, det er mer å spille på her.