Jegeren er deltager mer enn en tilskuer i naturen, mener Torolf Kroglund. Han er fascinert av jakta, hvorfor vi jakter, at jakta er både naturopplevelse, matauk og naturforvaltning. Han øser av sine refleksjoner rundt jakt og jegere, og starter boka med å fortelle om egne unge år og hvordan og hvorfor han selv ble en jeger.

Jakt på urdyret
Å jakte på rein virker eventyrlig for en småviltjeger som er nyinnfl yttet til gård på Dovre. Men hvordan skal han få innpass i det lille lokalsamfunnet slik at han kan få bli med på denne spesielle jakta, med så lange tradisjoner? Kroglund er jo ikke akkurat innabygds ... Han blir likevel tatt vel imot og får anledning til å delta i den noble jakta som dessuten er av de eldste jaktformer i Norge. Og med egen historie som innledning, forteller han historien om jakt på villrein på Dovrefjell og andre tradisjonelle reinsjaktområder i Norge. Han tar opp saker som har satt lokalaviser i brann, om hvordan trekkveier har endret seg og hvorvidt ferdsel til og fra DNTs turisthytter forstyrrer dyra. Interessant lesning og gode refleksjoner som munner ut i historien om Kroglunds egen debut som reinjeger. «Jeg plasserte korset i kikkertsiktet i hjerteregionen. Sikringen var av. Skulle jeg trekke av? Det er skuddhold, hvisket Hans Olav. Jeg klemte forsiktig på avtrekkeren. Jeg kjente at jeg skalv (...) Bare ta det helt rolig, pust ut, hvisket Hans Olav. Så er jeg helt klar, helt rolig.»

Skjellsettende naturopplevelser
Kroglund flytter fra Dovre til Sørlandet. Han begynner å jakte sjøfugl fra kajakken, og syns det er en fin måte å padle seg bakover i tid, da man dro ut på sjøen uten støyende motorbåter for å jakte og fiske. Han ser ærfugl, siland, skarv og stokkender. Han har naturen tett innpå seg, det er høst og stille på sjøen. Naturopplevelsene er store. Han snakker med folk som har jaktet lenge og har sine meninger om mangt. Han reflekterer over sjøfugljaktas betydning før og nå. Han tenker på jegerens rolle, som bærer av tradisjoner, og som ofte er den som er mest i kontakt med naturen.

Han forteller om sine første jakterfaringer som 16-åring med nyinnkjøpt hagle. Stoltheten da han kom hjem med en selvskutt gås. Som voksen er han ikke opptatt av å jakte på gås lenger, men syns det er en fin jaktform for å rekruttere unge jegere. Kroglund forteller om egne jakterfaringer. Han er på elgjakt med kameratene. De diskuterer rovdyrproblematikk. Legger fram argumenter for og imot felling av ulv og bjørn. Ofte blir spørsmål rundt fellinger preget av sterke følelser fra begge sider. Vi har behov for fakta, ikke følelser, mener Kroglund.

Jakt setter i gang sterke meninger, også hos jegeren som må forsvare det han driver med. Kroglund reflekterer over hvordan vi har distansert oss fra naturen, via kulturen. At vi har hatt som prosjekt å markere avstand til det primitive, barbariske og dyriske i naturen. Han trekker fram filosofer og historiefortellere, og dette gjør boka til en litt annerledes jaktbok. Her er mye å hente for jegeren, men også for oss som bruker naturen til annen rekreasjon og opplevelser.