"De var nå nådd frem til midten av den svakt hellende landtunge. Skogen hørte opp og foran dem lå fjorddalen i all sin skjønnhet. Til venstre hevet Domefjellet sin brede rygg, og til høyre fortonte ås seg bakom ås inntil den siste blånende kam forsvant i den bleke vårdis. Men tung og bred, skinnende av ungt livsmot, brusende og bølgende i små stryk, snodde Indian River seg gjennom dalen. Det var den store pulsåre i gull-landets hjerte, den sitrende sølvstrøm som skyllet mot bredder hvor gullets gule øyne stirret frem mellom sanddynene."

Øvre Richter Frich (1872-1945) var i sin tid en kjent journalist og Norges mestselgende forfatter, med et samlet salg på over to millioner bøker. I etterkrigstiden har Richter Frich blitt kritisert av bl.a. professor Willy Dahl i 1975 som «den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag, og det er klare fascistiske trekk i alt han har skrevet». Christopher Hals Gylseth gir et annet bilde i sin biografi fra 1997: Visst var Øvre Richter Frich rasist, men de rasistiske synspunkter som kom til uttrykk i hans romaner var alminnelig aksepterte oppfatninger i mellomkrigstidens Norge og Europa. Ikke bare blant fascister og nazister, men også i de brede lag i folket, blant moderate politikere, jurister og akademikere. Men han omtalte heller aldri fascismen eller nazismen med annet enn forakt.