– Det er en liten stund siden jeg leste denne boka, men fremdeles sitter jeg og tenker på den rørende historien. Boka består av to deler. Den første innholder flere dagboknotater og brev som gir oss et innblikk i karakterene. Den andre delen er kun handling, noe som gjør at den er lettere å lese enn første del. Fortellerstemmen til Camilla Collet er unik. Hun griper av og til inn i historien og kommenterer enkelte hendelser. Det er noen tyngre partier i denne boka, men jeg kom meg lett igjennom dem. Et morsomt parti er når Georg Kold i et brev nevner feiden mellom Welhaven og Wergeland (siden Collett var en del av feiden). En rørende historie om en ung jente og hennes valg og forpliktelser.

– Jeg synes fortsatt boka var langtekkelig og en smule kjedelig, selv om jeg forsto mye mer av handlingen denne gangen enn for åtte år siden. Slik fikk jeg likevel mer utbytte av den, selv om det tok tid å lese den ut siden lesingen ikke akkurat gikk av seg selv og jeg synes enkelte partier av boka var ganske trege. "Amtmannens" døtre gir en treffende skildring om hvordan livet var for de bedrestiltes døtre på den tiden, og hvordan målet var å bli gift - ikke å bli lykkelig. Foreldrene bestemmer hvem døtrene skal gifte seg med, og døtrene må bare tie og føye seg. Men hva da med den store, vakre kjærligheten, og det å tørre å gjøre egne valg og trosse foreldrenes bestemmelser? Er det mulig? Kold og Sofies historie er tragisk, spesielt med tanke på hva det er som ødelegger for dem og måten det skjer på. Det samme kan sies om de andre søstrenes liv, ingen av dem blir heller lykkelige med sine ektemenn. Men ettersom jeg ikke greide å leve meg inn i boka og bli skikkelig fenget av den, så ble ikke leseopplevelsen den helt store. Andre romaner med lignende tema har grepet meg mer.

– I amtmann Ramms hus på slutten av 1830-tallet, er det en felles oppfatning om hvordan et godt ekteskap skal være. De to eldste døtrene, mens de to yngste døtrene Amalie og Sofie er i snart i gifteferdig alder. Da Georg Kold begynner som huslærer for Sofie og den yngste sønnen Edvard, finner Sofie etter hvert en sjelefrende i ham. Hun sliter mellom hjemmets og samfunnets krav og hjertets kall. I norsk litteraturhistorie er visst dette en etterlengtet og viktig bok da den kom ut i 1854 ¿ en kvinnelig forfatter som protesterer mot den bestående oppfatning av kvinnerollen. Dette synes jeg blir overskygget av bokens mange kjedelige partier. Mange ord, lite sammenheng og treg fremdrift. Jeg blir heller ikke godt nok kjent med verken huslærer Georg Kold, familievennen Lorens Brandt eller prost Rein, men synes ingen av dem utmerker seg som en god partner. Slutten blir også litt tafatt og slapp. Jeg trodde det skulle mer til for å bli avbildet på hundringsen :)(Ok, så har hun skrevet noen artikler, noveller, prosa og erindringer, i tillegg til dagbøker og brev som er utgitt etter hennes død).

– Amtmandens Døtre er en roman skrevet av Camilla Collett. Hovedpersonen Sofie opplever at hennes tre eldre søstre blir giftet bort til menn de egentlig ikke vil ha. De blir svært ulykkelige, og Sofie sverger på at det aldri skal skje med henne. Det som imidlertid skjer til slutt, er at hun ikke har noe valg og ser seg nødt til å velge en eldre enkemann for å bli forsørget. Boken er pensum på mange ungdomsskoler, og jeg husker selv jeg leste denne som 14åring og synes innholdet var forhistorisk. Som voksen er det lettere å sette seg inn i de konfliktene den tids kvinner opplevde, nyte de gode skildringene og innse at vi kan være lykkelige for en hel del ting ved vårt eget samfunn nå!

– Jeg må innrømme at jeg ofte har veldig lave forventninger til klassikske bøker, etter å ha "brent" meg på romaner som "Familien på Gilje" av Jonas Lie. Forventningene var med andre ord ikke på topp da jeg satte meg ned med Amtmannens døtre. Men finnes det noe bedre enn å bli positivt overrasket? Det skjedde i dette tilfellet. Camilla Collets bok er svært gripende og underholdende, og det gjør ingenting at boken ble skrevet for 150 år siden. Man blir provosert av den tids kvinnebilde, men heier så veldig på at kjærligheten til slutt skal seire. Det er lett å identifisere seg med kvinnene i boken, da spesielt Sofie.
Men også søstrenes tragiske historier fenger deg. Absolutt verdt å lese!