– Trilogien "Bestialitetens historie" avsluttes med "Stillheten". Rettstjeneren fører sin siste protokoll i Afrika. I samtaler med sin venn Ali, en muslim, er det en meningsutveksling om menneskenes grusomme historie mellom en europeer og en ikke-europeer. "Stillheten" konsentrerer seg om utbredelsen av kristendommen for å legitimere kolonialiseringen og torturen som ble brukt for oppnå det. Tiden er ikke konstant siden protokollføreren har samtaler med flere historiske personer. Likevel skimtes det et håp: den tredje verdens hevn over Europa.
Bjørneboe bruker et spenstig språk og en litt ironisk synsvinkel. Han tar ikke opp noen nye tema, men setter menneskehetens historie i et nytt perspektiv: i sammenheng. Han vrir litt på den allmenne godtatte oppfatning, og får leseren til å fnyse over det å være menneske. Det mest grufulle kapittelet er når han beskriver torturmetodene. Her må man være knallhard hvis man ikke skal få brekninger.
Jeg liker godt hans håndtering av det ondes problem, Guds eksistens og menneskenes ansvar. Det jeg ikke liker er hans hopping fra enkelte tema uten synlige poeng. Har du god tid: les "Bestialitetens historie". Det er ingen hyggelig lesing, men nødvendig.