– "Forbrytelse og straff" er kanskje den romanen Dostojevskij er mest kjent for. Etter å ha lest romanen, så skjønner man også hvorfor det må være slik. Romanen handler om studenten Raskolnikov som dreper en ussel pantelånerske i den tror at det er den mest moralske riktig for både han selv og alle de andre som lider under henne. Gjennom romanen følger vi han fra han får denne drapstanken inn i hodet sitt via planlegging og gjennomføring av drapet til han overgir seg frivillig og angrer drapet. Hva er det som gjør at romanen er bra? Er det fordi den er en krimroman og en psykologisk roman? Svaret på det er er en delvis ja. Hovedgrunnen til at romanen er så bra er først og fremst fordi romanen er en polyfonisk dialogromanen hvor alle personene utfolder hverandre og forteller historien. Dessuten er det jo fantastisk å se at Dostojevskij klarer å holde sine personlig meninger om f.eks. jøder, polakker og ikke dyp kristne utenfor sine verker. Man kan si så mye om russere, men å skrive gode romaner kan de. Anbefales på det sterkeste!

– Boken er kanskje Dostojevksijs mest kjente. Om det er den beste skal jeg ikke dermed ha sagt noe om. Den forteller historien om Raskolnikov, studenten som har kommet vanskelig ut. Han klarer ikke å fullføre sine studier. Han vet hvilke forventninger det er til ham hjemme fra, og han føler presset. Han har i alle fall sin egen teori, om at noen mennesker er unntatt fra loven som han sier og for å bevise dette myrder han en gammel pantelånerske. Nå tror du kanskje at jeg har ødelagt leseropplevelsen for deg? Men, alt dette skjer i løpet av de første hundre sidene, så kommer det som er interessent. Spørsmålet om skyld, utprøving av Raskolnikovs teori. Ved hjelp av en hore, en gammel fornem herre, en kommunist og politimann kommer Raskolnikov frem til sin konklusjon sammen med Dostojevksij.
Et mesterlig, dypt, men likevel lettlest verk

– Forbrytelse og straff regnes av mange ved siden av brødrene Karmasov som Dostojevskis hovedverk. I boken skildrer forfatteren karakteren Raskolnikovs kvaler etter å ha begått et mord. Boken er et dypdykk i en kriminells pyskologi, og mange mener at Dostojevksi selv fikk denne innsikten etter å ha fått en dødsdom tidligere i livet, som aldri ble gjennomført. Istedet ble han sendt til Sibir for fire års tvangsarbeid. Her traff han mange karakterer han neppe ville truffet ellers, og erfaringene derfra har trolig muliggjort denne skildringen av forbryterens komplekse psykologi.
Man får også et innblikk i Tsar Russland på 1800 tallet. En fantastisk bok, og den eneste av Dostojevski jeg har greid å fullføre!