– Den unge offiseren Richard Sharpe er på veg heim etter lang tid i India kor han har jobbet seg opp i gradene fra menig mann ved slaget av Seringapatam til Ensing ved slaget av Gawlinghur. Han har jobbet hardt for å komme dit han er, og no skal han heim til England for å innta sin stilling ved 95th rifles. Han må kjøpe sin egen bilett heim på eit skip fra India, på vegen så oppstår eit nytt eventyr for den modige Sharpe. På vegen så er han så heldig at han finner nye venner, og møter på gamle fiender. Med sin bakgrunn fra Londons bakgater har Sharpe ein fordel I enkelte situasjoner, men ikkje i alle. Han blir nesten klumsete når han står forran adeligheten. På vegen heim blir skipet han er ombord i kalt inn til å delta i slaget ved Trafalgar. Vil Lord Nelson bli stolt av denne landkrabben?

– Hvordan i all verden får du en britisk soldat i India til å havne midt i slaget ved Trafalgar? Bernard Cornwell makter det, og makter i tillegg å skrive slik at det ikke virker usannsynlig. Sharpe er på vei tilbake til England og 95th Rifles, og på veien blir skipet rekruttert til Lord Nelsons flåte. Boken er en klassisk Sharpe-fortelling, og Cornwell skriver fremdeles levende og detaljrikt. Mange detaljer om livet ombord på et krigsskip for 200 år siden blir tatt med, noe som gjør at en som leser kommer nærmere handlingen. Det er bra. Men jeg synes ikke historien er den beste denne gangen. Det blir lit langtekkelig (i forhold til de foregående bøkene iallfall), og den håpløse romansen blir bare teit. Ikke like mye action som i tidligere bøker, men i slaget mot slutten gjør Cornwell det godt igjen, og det med renter. Det blir så blodig og brutalt at det er til tider ubehagelig å lese. Men jeg tviler ikke på at ikke et sjøslag av det kaliberet som blir skildret var temmelig brutalt. Uansett ser jeg frem til å lese mer om Sharpes opplevelser på landjorden, der han hører hjemme.