Dronen

Unni Lindell har skrevet en ny krimroman med Marian Dahle! Les mer
Vår pris: 349,-
Spar: 50,-

Veil. pris: 399,- (Innbundet) Fri frakt!
Leveringstid: Kommer 31.august

Om boka

En mann står inne i en nedlagt militærleir og sender en drone utover et mørkt skogområde. Han filmer. Klokka er 21.35, det er fredag den 16. juni, sytten grader og straks solefall. Grantoppene er brannfarget av de siste solstrålene, en skarp strek skiller det oransje fra det svartgrønne. 

Dronen kommer til en åpen plass ved et rapsjorde. Et telt viser seg plutselig på droneskjermen. Det står på nøyaktig samme plass som der en kvinne ble knivdrept fem år tidligere. Og nå kommer en ny dame til syne. Har hun virkelig slått opp telt på samme sted? Sola synker ned i en bred, oppstykket linje og blir borte. Fuglene kvitrer ikke lenger. Mannens hjerte slår som en hammer mot brystbeinet. Han har aldri hatt kjæreste. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i ensomme skoger. 

Marian Dahle blir satt på saken
Men før dette: Marian Dahle nyter sommeren og late dager med kjæresten i dragehuset på Frogner. Hun er fremdeles ikke tilbake i full jobb etter brannulykken halvannet år tidligere. For å sørge for en myk oppstart har Cato Isaksen plassert henne i politiets nyopprettede cold case-enhet. Her slipper hun påkjenningen med dagsaktuelle krimsaker og høyt tempo og kan i stedet konsentrere seg om gamle, uløste krimsaker. Sommeren forløper rolig helt til Cato Isaksen er på telefonen. Det har skjedd et drap på en teltplass i Maridalen, i utgangspunktet ikke en sak for Marian, men dette drapet har flere likhetspunkter med et drap samme sted fem år tidligere. Marian blir bedt om å gjenoppta den gamle saken parallelt med at etterforskningsgruppa jobber med det nye drapet. Sakte, men sikkert dras Marian inn i noe hun ikke kan kontrollere. 

I forbindelse med etterforskningen møter Marian datteren til drapsofferet, den seksten år gamle rødhårede insekteksperten Agnes. Marian blir tett knyttet til jenta, som er i en situasjon der hun trenger omsorgspersoner rundt seg. Men selv om Marian har tett kontakt med henne, vet hun ingenting om at Agnes av en helt spesiell grunn planlegger å slå opp et telt når svermedagen nærmer seg, på nøyaktig samme stedet der de to tidligere drapene har skjedd ...

Unni Lindell vet bedre enn de fleste hvordan man bygger opp en ubehagelig stemning - og bevarer den til siste slutt.  

Nå så han teltet mellom trærne. Han gikk ofte her om natten, i gammelt utstyr, når han ikke orket å dra hjem. Det var meldt regn, ikke i natt, men utpå dagen i morgen. Regn vasket naturen, slettet spor og tvang den sterke jernaktige myrlukta enda mer fram. Han kunne alt om natur, visste at skogen absorberte lukter som den ble vant med. Om man frekventerte naturen ville skogbunn, trær, blader og gress adoptere duften av kroppen og blande den med sin egen lukt. Selv en barnål hadde sin egen duft. En syk rotte som hadde dødd for en ukes tid siden, lå nå med åpen buk, infisert av insekter mellom steinene ved tjernet. Den utsondringen ville også bidra til å mette den tette skoglukta. Sporhundene ville få problemer med å snuse seg frem til ham. 

 

Fakta

Utdrag

 

Medlemsblad

 

Intervju

SKOGENS URO

Unni Lindell. Foto:  Olav Heggø Fotovisjon

Unni Lindell vet å skape ubehagelig stemning for leserne. Denne gangen tar hun leserne med på telttur. Selv telter hun absolutt ikke.

Unni Lindell intervjuet av Erlend Sørskaard

Er det et bevisst grep at du ønsker å skape en uhygge ved situasjoner mange av leserne dine har et positivt forhold til?

Jeg har et anstrengt forhold til telt. Da jeg var liten var vi på stadige campingturer. Det føltes kaldt og farlig. Stort sett regnet det. Foreldrene mine lå i midten og søsteren min og jeg på hver vår side ytterst, så vi ikke skulle slåss. Jeg fikk allerede som syvåring en fornemmelse av at teltvegger var tynne og at det kunne være farlig, at noen kunne hugge gjennom teltduken med en kniv, så jeg rullet meg helt inntil moren min, nesten oppå henne. Hun trodde nok jeg gjorde det i søvne og skubbet meg tilbake. Jeg likte aldri telting og i dag kan jeg forsikre om at ingen på vilkår får meg til å overnatte i et telt, ikke engang i min egen hage. Til det er jeg for glad i livet, ha, ha.

Hvordan kom idéen til DRONEN?

I fjor sommer var vi på hytta i Grimstad og en kveld sendte mannen min dronen sin utover vannet og innover en skog på den andre siden. Granene var svarte, det var nesten solefall. Han filmet, så vi kunne følge med på Ipaden. Plutselig så vi en åpen plass – og jeg «så» et telt med en ensom dame i. Mitt indre syn var så uhyggelig at jeg frøs til og hadde åpningen til denne boka i hodet i samme sekund. Da vi kom hjem kjørte vi rundt på research. Innerst i Maridalen ligger det en nedlagt militærleir med masse svartskog rundt og da var det klart at Dronemannen sto der og filmet. Jeg er opptatt av bygninger og miljø. Og der var det uhyggelig. I boka ble en kvinne ble drept i et telt i skogen ved den militærleiren for fem år siden. Marian Dahle og Cato Isaksen har ikke klart å finne gjerningspersonen. Nå skjer det et nytt drap. Jeg røper ikke for mye ved å si at noe som har skjedd i tilknytning til militærleiren for flere år siden trigger frem det nye drapet. Og leseren vet at en tredje kvinne tenker å telte der. Men det vet ikke Marian og Cato, så i denne boka er leseren i forkant av etterforskningen.

Uten å røpe for mye, du virker opptatt av at uhyggelige ting kan skje også innenfor husets fire vegger. Det er ikke alltid man kjenner de aller nærmeste?

Marian bor jo fortsatt i dragehuset på Frogner, der et det tårn og et stort loft. Og en stor gammel hage. Denne gangen flytter det en enslig mor med en sønn inn i underetasjen. Det distraherer henne og vipper balansepunktet i etterforskningen over i noe privat og farlig. Og ja, ting skjer i det gamle huset denne gangen også.

I løpet av de siste årene har det kommet en rekke psykologiske krimromaner. Det slår meg at du har skrevet bøker som kunne passet inn i denne sjangeren siden lenge før den var funnet opp. Har du gjort deg noen tanker om dette selv?

Ja, jeg er mer opptatt av forholdet mellom mennesker enn av kjøring i garasjehus og store ran. For meg er det spennende å dykke ned i vanlige menneskers mørke. Det er der spenningsfeltet ligger, hos hverdagsmenneskene. Hvorfor og hvordan ting skjer. Og så er jeg veldig glad i Marian. Hun er en sammensatt, skjør og sterk person. Hun er dyktig, litt i forkant av de kriminelle av og til. Veldig intuitiv, men hun kan kjøre seg helt i bånn om hun blir stressa. I den dissosiative tilstanden blir hun både svekket og ser ting klart. Det er i det «landskapet» hun løser sakene. Hverken Cato eller andre i etaten vet hvor dårlig hun kan bli. Da hadde hun fått sparken på minuttet. Kun leseren vet. Og Cato er mer med her enn i forrige. Vi trengte ham, både Marian og jeg. Så har hun fått en fin kjæreste. Men du vet Marian og menn, say no more. Og boxeren Birka er gammel. Alle som er glad i dyr vet hvor sterkt det kan være.

Og helt til slutt, hvis du selv skal på telttur i høst, hva tar du med deg av lesestoff?

Jeg skal ikke på telttur. Og om jeg skulle det hadde jeg aldri tatt med meg en bok, da heller en kniv.