Bastarder er tittelen på Gard Erik Sandbakkens siste bok, og vi forstår fort at det er en betegnelse som kan brukes om både to- og firbeinte. Sandbakken tar tak i alle følelser og konflikter knyttet til ulveforvaltinga, og blåser dem opp: hatet, ryktene, beskyldningene, by mot bygd, dyrevernere mot ulvejegere. Og som en truende, underliggende tone gjennom det hele: ondskapen. Forfatteren beskriver sterke krefter, og han håndterer dem på en glimrende måte. Resultatet er en drivende spennende thriller.

Ulvejakt i vargvinter
Staten gir etter for press og gir klarsignal til ei organisert ulvejakt i Rendalen. Det lokale jaktlaget ruster seg for oppgaven, mens demonstranter og media strømmer til bygda. Det er utgangspunktet for boka. Herifra streker Sandbakken raskt og troverdig opp både lokalsamfunnet og dets innbyggere og inntrengere. Men det handler ikke bare om by mot land. Også innenfor bygda finnes svært sterke konflikter, så sterke at de kan utløse drap. Ulveflokken skal tas ut ved vanlig jakt. Ingen helikoptre eller snøscootere. Det blir en vanskelig oppgave i den beinkalde vinteren, med dyrevernere fartende rundt i terrenget for å skremme unna ulvene. Blant jegerne dominerer sauebønder og rovdyrhatere, men jaktlederen Sjur har en skjult dagsorden. Han håper på ei framtidig lisensjakt på ulv; ei attåtnæring som kan redde garden økonomisk. Stebroren Haldor er ulveforsker, og forholdet mellom disse to blir mer og mer sentralt i boka.

Rykter blir virkelighet
Gard Erik Sandbakken var sist i Bokklubben Villmarksliv med Septemberkvinnen (1999). Denne gangen har han skrudd opp temperaturen flere hakk. Handling driver fram nye handlinger, og forfatteren lar noen av de villeste ryktene i ulvedebatten bli virkelighet. Utsetting av ulver. Avl av bastarder. Opptrening av drapsmaskiner. Den ytre rammen utfylles av sterke skildringer av personer og dyr. Som denne, av ei ulvetispe: "Hun kjenner vinddraget som en del av seg selv. Livets strøm av varsler ligger i vinden, og gir henne det hun trenger for å overleve, eller dø. Hun kjenner lyset og vinden sove i seg. Den livgivende sola som alltid kommer, på nytt og på nytt, bare avbrutt av sult og hvile og de andre ulvene som hun klynker eller knurrer mot, eller bare stryker seg langs eller ruller seg på rygg for."

Dyr og menneske
Noen ganger er det nesten slik at dyreskildringer og menneskeskildringer møtes, og mennesket blir et dyrisk vesen, drevet av sanser og instinkter med et tynt lag av sivilisasjon og medfølelse over. Av og til revner laget, og uforutsette ting skjer. Den første jakta som skildres i boka er på et menneske. Er mennesket et dyr som fornekter sitt opphav? Sandbakken presenterer spørsmålet allerede i forordet, og er krystallklar: Mennesket er et dyr, på godt og ondt. Det svaret blir stadig tydeligere etter som handlinga i Bastarder bygger seg opp mot et dramatisk klimaks, der ulvene plutselig ikke lenger representerer ondskapen. Det gjør derimot mennesket. Et menneske som har skrudd av en bryter i hjernen. Den bryteren som skiller menneske fra dyr.

"Det er mange gærne bikkjer blant oss," sier et av medlemmene i jaktlaget. Det er også en presis oppsummering av kreftene som gjør denne boka så spennende.