– begynt å høre boka. meget kjedelig opplest, la den fra meg. skal høre den etter hvert og håper den blir bedre. meget skuffet pga opplesningen

– Dette er en av de beste romanene jeg har lest. Dette er ingen vanlig krimroman, eller, jeg vil heller si at det ikke er noen krimroman overhodet, men en psykologisk roman. Med god driv skildrer Fossum det indre livet til personene. Det blir et bilde av spenningen og følelsene i og mellom menneskene, deres tanker og bevegelser. Vi følger guttene Andreas og Zipp, Irma Funder, og ikke minst Sejer og Skarre i deres kamp for å forstå sine og andres handlinger. Dette er en trist roman, og enkelte av romanfigurene er så levende at man kan ta på dem. Anbefales!

– Dette var den første boka av Karin Fossum jeg har lest, og jeg synes at den var veldig spennende. Saken synes løst for leseren allerede etter noen få sider, men slik er det ikke. Irma Funder er en mildt sagt eksentrisk eldre dame, og den unge mannen Andreas gjør sitt livs tabbe ved å bryte seg inn hos henne! Jeg synes Karin Fossum klarer å flette historien veldig fint sammen, vi følger tankene til Irma Funder, og parallellt følger vi kompisene Andreas og Zipp, som driver dank rundt omkring. Samtidig følger vi politietterforsker Konrad Sejer, som skal løse saken, uten at han tar opp stor plass i boken. En kort og lettlest bok, som jeg synes var spennende å lese.

– Denne boken likte jeg ikke! Jeg synes den var vanskelig å forstå rett og slett. Jeg har lest mange andre bøker om politiførstebetjent Sejer som jeg likte kjempe godt. Her er det etter min mening vansklig å følge saken. Jeg irriterer meg og masse over Irma. Saken er grei nok, og Sejer og hans assistent løser saken på en bra måte, men boken fenger ikke. En krim skal etter min mening være slik at jeg ikke klare å legge den fra meg før jeg har lest den ut, og slik var ikke denne boken. Her irriterte jeg meg heller over både personene og boken selv. Trenger du en god krim så velg en annen Sejer bok!