– Dette er en ny bok i serien om Gunnarstranda og Frølich. Journalisten Lisa Fagernes finner et lik i en bil, liket er Kristine Ramm og den siste hun snakket med var Stuart Takeyo. Dermed starter jakten etter Takeyo. Gunnarstranda, som motvillig får saken, må bruke alle sine evner for å forsøke og finne ut hva som har skjedd med Kristine og hva som er Takeyos rolle i saken. Ved hjelp av Frølich starter han en etterforskning som ikke avgrenser seg til Norge, men som går helt ned til Afrika. Dette er en underholdende og spennende bok. Den er skrevet med svart humor og man kan ikke la være å le litt av grinebiteren Gunnarstranda. Den har også noe eksotisk og spennende med seg, du vet aldri hva som skjer og hvor denne etterforskningen kommer til å ende.

– Historien starter da en angstbelastet journalist finner en død kvinne i passasjersetet i en bil i et parkeringshus. Overdose tyder alt på. Omtrent samtidig forsvinner Stuart Takeyo under særs merkelige omstendigheter. Etterforskerne Gunnarstranda og Frölich settes på saken, og de får nok å gjøre. Parallellt spinner også journalisten videre på saken; et mysterium med forgreininger til Afrika, til helsepolitikk og selvfølgelig til store penger. Jeg synes historien er helt okay, den engasjerer meg liksom ikke, men den kjeder meg heller ikke. Nils Ole Oftebro er oppleser, og gjør jobben greit. Ikke noe mer enn det. Har egentlig mer sansen for en nøktern opplesning enn halvveis dramatisering fra oppleserens side, men meg om det. Dette er første boken jeg leser om Gunnarstranda og Frölich, men kommer neppe til å gi resten av serien noe oppmerksomhet. Norsk krim på det jevne. En sterk 3'er fra meg!

– Drapet på Christine Ramm i et parkeringshus i Oslo og forsvinningen til kenyanske Takeyo har en sammenheng. Det er opp til Gunnarstranda og Frank Frølich i politiet å løse dette før journalist Lise Fagernes, som var den første til å oppdage liket av Christine i et parkeringshus. Etterforskningen fører Frølich til afrikanske Kenya, men han får raskt følelsen av at det hele styres fra Norge. Tittelen henspeiler på barnesangen "Lille tambur" som også forekommer i historien. Jeg trodde den hadde mer relevans enn forfatteren fikk ut av den. Språket og plottet skiller seg ikke ut, og blir dermed en ganske så tradisjonell krimfortelling. Hovedpersonene er heller ikke interessante nok til at man legger et stor engasjement i boka. Likevel bidrar Kjell Ola Dahl bidrar med interessante refleksjoner over livet i den fattige delen av Kenya. På tross av dette synes jeg han gaper over for mye når han trekker inn forskning på HIV-medisin og storhandel med legemidler. En grei krim, men litt kjedelig.