Byen er Bergen og året er 2002, men utsikten til et nytt og skinnende millennium har ikke satt Varg Veums sinnsstemning i noe lystigere modus. Og det er det gode grunner til, bare hør hans egen skildring av nær fortid: "De tre årene som var gått siden Karin døde, hadde vært som en endeløs vandring på havets bunn. Der hadde jeg sett de merkeligste vesener, noen av dem så skrekkelige at jeg våknet badet i svette hver gang de dukket opp. Enorme blekkspruter hadde strukket de lange fangarmene sine etter meg uten noen sinne å få tak. Mulkne marulker hadde presset meg inn i ruglete avkroker, satt kneet i skrittet mitt og tømt lommene mine for det som måtte være av verdier der."

Hvem er det ellers i norsk krim som kan skildre tre vonde år på en like herlig og malerisk metaforisk måte? Spørsmålet er retorisk, for svaret er gitt: Ingen andre enn Gunnar Staalesen - selvsagt! Og han er i godt slag i Der hvor roser aldri dør. Den kraftfulle skildringen av Varg Veums misère i åpningen av boka vender snart over i en mer oppbyggelig fortelling. For Veum skrur igjen korken på Simers-akevitten, vandrer opp fra bunnen og gyver løs på en gammel forsvinningssak. I en sak det ser håpløst ut å finne ut av, får Vargen snart teften av noe politiet aldri klarte å spore opp.

Tom sandkasse
Settingen er akkurat slik den skal være når romanen begynner. Bergens store privatetterforsker sitter på kontoret (hvor ellers skal han være?) da det kommer en klient på besøk (og det er en god stund siden sist). Klienten heter Maja Misvær, er på Vargs egen alder og en person han kjapt karakteriserer som stillferdig. Livet hennes raknet den dagen hennes tre år gamle datter, Mette, forsvant sporløst fra sandkassa rett utenfor stuevinduet i det fredelige boligstrøket utenfor Bergen. Det er snart tjuefem år siden, og saken nærmer seg foreldelse. Politiet prøvde å følge de få sporene de hadde, men det ledet ikke til noen ting.

Naboer med skjulte motiver?
"Hun var min lille rose. Men jeg passet ikke godt nok på, og noen plukket henne," sier Maja Misvær om datteren. I salmen med samme tittel som romanen, henspiller "Der hvor roser aldri dør" på stedet med gullbelagte gater og evig liv. Men siden det aldri ble funnet noe lik, lever Maja fortsatt i uvisshet om hva som skjedde med hennes rose. Nå vil hun at Veum skal vende steinene på ny og se hva som kan kravle fram.

Var det virkelig noen som hadde grunn til å la det gå utover en tre år gammel jente?

Lille Mette vokste opp i et miljø preget av idealer om åpenhet, fellesskap og deling, men allerede ved Veums første møte med naboer, kommer det fram at ikke alt som skjedde i nabolaget ville tatt seg særlig godt ut i dagslys. Var det virkelig noen som hadde grunn til å la det gå utover en tre år gammel jente? Veum går seg nesten fast i et flokete nett av hemmeligheter og løgner. Så fører en brutal hendelse i nåtiden til at et mønster trer fram.

Kunstferdig realisme
Varg Veum er en svært litterær figur som opererer i en meget realistisk verden. Den tragiske forsvinningssaken i Der hvor roser aldri dør er noe vi like gjerne kunne lest om i avisen. Men måten det fortelles på, er utsøkt og kunstferdig utformet. Varg Veums verden er et eget univers midt i Bergen by, der Staalesen med stor kreativitet og sjeldent sikker språkføring skaper stadig nye overraskelser ut i fra velkjente rammer.

"Der hvor roser aldri dør" er et prakteksempel på en roman der klassisk krimstruktur frigjør fortellerens fantasi og språk på en fortreffelig måte. Og ingen "mulkne marulker" klarte å holde Vargen i sjakk lenge.