«Skrik er et sortaktig misfoster som likevel ikke skriker. Grøtet, uten poesi, uten verdi» (Le Soir, Paris, 1896). «Jeg tilstår at jeg ennu ikke har fattet billedet Skrik, trots alvorlig studium» (Stavanger Aftenblad, 1896). Kritikerne var ikke udelt begeistret for Munchs oppsiktsvekkende bilde da det ble vist fram i 1893. Munchs mesterverk har senere blitt et ikon. Det har oppnådd kultstatus og kjendisstatus over hele verden. 12. desember 2013 er det 150 år siden Munch så dagens lys, og det er på tide å bli kjent med Skrik, ansikt til ansikt ...

Alle skrikene
Munch produserte flere versjoner av Skrik. Det første er fra 1893. De hvite krittstrekene får det til å flimre, som en slags angstens EKG, skriver forfatterne. I en av fargestripene i øverste halvdel kan man skimte blyantskriblerier, og hvis man studerer tegnene med lupe og tålmodighet, kan man lese «Kan kun være malet af en gal mand!». Om det er Munch selv som har skrevet teksten på bildet, vet man ikke. Munch-museets utgave av Skrik er sannsynligvis fra 1910 og regnes som det mest tiltalende. Skrikerens ansikt ligner mer en maske enn i tidligere versjoner, og fargene er mer mettet. Munch var også en formidabel grafiker, og Skrik fins også som litografier.

Tyveriene
Oppstandelsen var enorm da Nasjonalgalleriet ble robbet for bildet i 1994. To mørkkledde herrer hadde tidligere på dagen gjemt en stige i buskene. Deretter var det bare å klatre opp til et vindu, knuse ruta, krype inn, kutte en vaier og ta med seg bildet. Det tok 50 sekunder å hente papplaten verdsatt til 400 millioner. Ti år senere, i 2004, fikk Munch-museet besøk av to menn med finlandshetter og våpen i ordinær åpningstid. Publikum gikk rundt i salene mens mennene hentet både Madonna og Skrik ned fra veggene og forsvant. Bildene var ikke forsikret mot tyveri. «Klønete ranere gjorde tiårets kupp,» sto det i avisene. Og tyveriet virket ikke akkurat godt planlagt. Først etter tredje forsøk greide de to ranerne å møtes som avtalt, og vel inne i museet, visste de knapt hvilken vegg bildene hang på. Under flukten strødde de rundt seg med spor.

Pengemaskinen
Munchs motiv har også blitt en håndfast vare som kan veksles i kontanter på de mest usannsynlige måter, skriver forfatterne. Motivet er en gullgruve for slipsmakere, t-skjorteprodusenter, musemattedesignere og plastikkdukke-produsenter. Og det passer kanskje bra, siden kunstneren selv var opptatt av pengene han aldri hadde mange nok av. Kunstverket har hatt en økonomisk eventyrreise og vært verdsatt fra 600 kroner til 900 millioner kroner. Oppmerksomheten fra media verden over i forbindelse med tyveriene, har gjort Skrik og Madonna enda mer verdifulle. En versjon av bildet i privat eie, utløste en heftig familiekonflikt i rederfamilien Olsen, som storebror Fred tapte. Skrik har bidratt med mye for mange, mer enn Munch kunne forestille seg. Og mens Skrik skriker videre, skriker også andre ut i uenighet innenfor og utenfor Munch-museet på Oslos østkant. Om Munch selv ville funnet et museum i Bjørvika passende, midt i den samme slyngende kystlinjen som skjærer gjennom hans mest kjente mesterverk, får vi aldri vite.