– Dette er kanskje mitt favoritt-Ibsen-stykke av dem alle. Det har så mange lag, og det ligger åpent så mange tolkninger her. Osvald Alving kommer hjem fordi han har blitt syk, en sykdom som vi senere vil høre er pådratt som følge av arv. Om det er fysisk arv eller arv i den forstand at Osvald ikke kan leve noe annet liv enn sin far sies det ikke noe om, men begge deler er mulig å tolke inn her. Her skal det avsløres en mengde løgner, for sannheten skal fram koste hva det koste vil. Et spennende og intrigefullt skuespill du absolutt bør lese.

– Tidligere har jeg ikke vært spesielt ivrig etter å lese skuespill, men etter at jeg begynte å studere litteraturvitenskap og ble pent nødt til å lese diverse stykker fra antikken opp til vår tid, så har jeg faktisk blitt mer glad i drama og ikke minst glad i å lese dem. Det er nok ikke det jeg først griper etter om jeg er i beit for noe å lese på, men det er mye mer interessant og gir meg mye mer nå enn før, spesielt siden jeg nå har mer kunnskaper om selve genren også når jeg leser. "Gengangere" av Ibsen er et stykke jeg har hørt litt om tidligere. Gjennom stykket avdekkes ting fra fortiden sakte men sikkert, og det som kommer frem er både overraskende og sjokkerende. Spørsmål om moral og samfunn blir også stilt, og det er lett å skjønne at "Gengangere" vakte oppsikt og forferdelse, med tanke på innholdet og kommentarene til samtiden og dens dobbeltmoral. Stykket er heller ikke så langt, og det gjør også sitt til at det er lett å lese og fort gjennomlest. Jeg gir boka en god firer.

– Fru Alving har fått sønnen Osvald hjem i anledning åpningen av asylet til hennes avdøde manns minne. Det viser seg at det ikke har vært et ønske om å hedre Alving som har ligget bak opprettingen av asylet, og også Osvald avslører etter hvert andre årsaker til å vende hjem til moren enn åpningen av asylet. Dersom man ikke har lest noe av Ibsen tidligere, er Gjengangere definitivt et godt sted å begynne. Selve handlingen går raskt framover, og selv om mye av dramatikken har funnet sted før selve stykket begynner, i samsvar med Ibsens retrospektive teknikk, er det alltids nok dramatikk også i stykkets nåtid. Tematikken er fortsatt aktuell, både det vanskelige forholdet mellom sannheten og plikten og de evige gjengangerne - enten de har form som tanker, gjerninger eller familie.

– Dette skuespillet handler om Fru Helene Alving, og kampen hennes for å avverge at sønnen hennes, Osvald Alving, skal gå i sin fars fotspor. Osvald's far, Kammerherre Alving, har vært død en stund, men hans minne lever sterkt igjen. Og det spesielt for Fru Alving som prøver å skjule hans forferdelige livsførsel som innebar utroskap og sterk alkoholmisbruk.
Vi får se et lite glimt av hvordan kvinner hadde det på denne tiden. At det ikke alltid var så lett å bli tatt alvorlig. Men Fru Alving er både flittig, sterk og smart, og det får Pastor Manders erfare.
En flott, engasjerende historie som må leses og sees. Og hvis du skal se det, så for all del les det først!

– Dette spennende dramastykket drives fremover av en meget god dialog, og i kjent Ibsen-stil røpes flere og flere ting som har skjedd i personenes fortid, etterhvert som handlingen skrider frem. En del av det som har skjedd tidligere, er det også mulig å gjette seg til lenge før det røpes. Dette skyldes de små hintene som er lagt inn i teksten, og som man skjønner vil få betydning for hendelsesforløpet. Spenningen stiger voldsomt underveis, og selve høydepunktet blir en brann, som på flere måter ødelegger fortidens løgner. Det er altså løgn og sannhet som står i fokus, og det gis ingen sikre svar på hva som er best.

– Alle som syns Ibsen er avskrekkende, burde sette seg inn i "Gengangere". Dette er en dramatisk historie om en families oppgjør med sin egen fortid, som også tar for seg flere andre store spørsmål i samtida - som Ibsen gjerne gjorde. Dialogen er skremmende godt skrevet, og det er umulig å ikke la seg rive med av historien som utfolder seg via forfatterens retrospektive metode. Henrik Ibsen er en av Norges aller største forfattere, ikke minst pga. måten han avkledde sin egen samtid på; alle de småborgerlige løgnene og bedraget som befant seg bak fasaden. "Gengangere" er et av de beste eksemplene på dette.

– Henrik Ibsens Gengangere er jo en av de store dramatiske klassikerne, og man burde kanskje lese stykket bare på grunn av dette. Men jeg tror også mange vil finne dramaet overraskende underholdende og aktuelt. Man må bare glemme tv-filmen av Et dukkehjem som man ble tvunget gjennom på ungdomsskolen. Gengangere inneholder mange av de moralske problemstillingene vi fremdeles er opptatt av, og jeg ble i alle fall fascinert av den unge kunstneren representert i Osvald. Dramaet har i tillegg flere fine detaljer og poeng man kan oppdage ved lesning. Det at stykket er så kort som det er gjør også at det er lett og raskt og lese.

– ...og her er beviset. Gengangere er mesterlig konstruert, og Ibsen følger klassisistenes tre enheter (rom, tid, handling) tett, selv om det ikke er et krav i realistisk og naturalistisk drama. Det virker som om han har skrevet det på denne måten mer eller mindre for å vise at han kan det. Dramaet viser mesterlig håndtering av den retrospektive teknikken, og selve tittelen kan tolkes som en henspilling på den. De fryktelige tingene har alt skjedd før teppet går opp, og de avdekkes sakte gjennom hele stykket. Det er en mektig kommentar til dobbeltmoralen i det borgerlige samfunnet, og sannheten som kommer frem er sjokkerende. Ibsen spiller på de samme strengene som de fremste blant antikkens tragikere, og innsikten i hva som har skjedd treffer en hardt.
En ekte tragedie skrevet inn i en lang tradisjon, men med klar samfunnsmessig appell. Det må leses.

– Dette er Radioteaterets tolkning av et av Ibsens mesterverk, Gengangere. Stykket handler om en embetsmannsfamilies manglende umulighet og manglende fremtidsutsikter på grunn av det knugende borgerlige samfunnet og fortiden bånd. Anne Marie Ottersen gjør etter min mening en lite tilfredsstillende tolkning av kammerherreinne enkefru Alving. Hun får henne til å fremstå som noe ensidig. Dette mener jeg er typisk for norsk Ibsen-resepsjon. Man lar karaterene bli ensidige representanter for en måte å tenke på. Selv om de føller et kall og har store prosjekter, bør det være mulig å fremstille dem mer ambivalente.
Bedre er det med den andre hovedrolleinnehaveren Bjarte Hjelmeland, som greier å få frem både styrken og det ynkelige i husets sønn, Osvald Alving. For de som har sett stykket oppført, og var fornøyd med oppføringen, er dette ikke nødvendig å få med seg.