– I denne boken går vår ledende skjønnlitterære forfatter løs på en rekke av sine mer eller mindre hverdagslige favoritt-temaer. Mange av trekkene fra hans romaner er også til stede her; den underfundige humoren, den velutviklede refleksjonsevnen, og de tidvise sterke meningene. I sine romaner og fotballbøker har Solstad vist at han klarer å gjøre tilsynelatende betydningsløse temaer til storslått, dramatisk litteratur. Denne evnen viser han ettertrykkelig i denne artikkelsamlingen. Undertegnende har aldri vært særlig opptatt av skøyteløp, men når Solstad skriver om denne sporten så fremstår den som like betydningsfull som enhver annen menneskelig aktivitet. Artikkelformatet passer godt til Solstads noe omstendelige, resonnerende stil. Anbefalt!

– Spesielt for den som liker Dag Solstads romaner er denne artikkelsamlingen verdt å få med seg. Her er det samlet over tre hundre sider av artikler skrevet mellom 1993 og 2004. Solstad sveiper innom sine yndligstemaer; fotball, sosialisme, kulturell forflatning i samtiden, og selvsagt litteratur. Han skriver et morsomt og interessant stykke om den finske dikteren Pentti Saarikoski, og underfundig om polske Witold Gombrowicz og den lite kjente norske dikteren Kjell Heggelund. Solstad har som få andre makt over ordene. Han har en spesiell innsikt i sin egen generasjon, 68'er-generasjonen, og sine kolleger fra Profil-kretsen. Kanskje mest for Solstad-fans, men uansett tommelen opp!

– Den mest fornøyelige artikkelen i Solstads artikkelsamling er uten tvil den hvor forfatteren har fattet interesse for et østtysk bundesligalag på bunnen av tabellen, Energie Cottbus. Solstad finner ut at laget bare består av østeuropeere i 35-årsalderen, hentet til klubben på free-transfer, og at hver hjemmekamp blir fulgt av 20000 i den lille byen. Solstad føler at han er kommet i kontakt med fotballens sjel. Denne evnen til å se og skrive spennende om slike hendelser eller skøytetider er noe Solstad ikke deler med mange. Og i artikkelformatet rekker man heller ikke å synes at han blir omstendig og kjedelig, eller går seg vill i sine assosiasjoner. I Artikler er det noen tekster som er morsomme, andre som er kloke, noen som er litt tamme. Men det fine er at man ikke trenger å lese fra perm til perm.

– Det er en spennende samling Solstad-tekster vi finner i denne samlingen. Spennende både fordi emnene er så forskjellige som fotball i tysk liga, gatevandring i Oslo og festskrift til lyrikere. Tekstene har tidligere vært på trykk i diverse bøker, aviser, kunstkataloger og tidsskrifter, og selv om temaene er veldig ulike så er Solstads penn lett gjenkjennelig der han leker med språket på sin særegne måte. Solstad skriver et sted at han de siste årene har hatt lyst til å skrive en roman som er intet mindre enn en bagatell og at denne artikkelsamlingen kanskje er "mine bagateller, en vakker kunstform som er vennlig, ja tindrende, når den er på sitt beste".
Og Solstad glitrer virkelig i denne samlingen - hovedsaklig på grunn av språket i tekstene hans. Det er til tider så bra at selve innholdet i dem kommer litt i bakevja - noe forfatteren sikkert ikke har intendert. Uansett - dette er norsk skrivekunst på sitt beste, og vel verdt å få med seg.

– Sjelden har jeg blitt så henført av en artikkelsamling. Solstads artikler har en så klar litterær kvalitet at det grenser over til å være skjønnlitteratur, særlig kanskje sammenlignet med hans siste roman. Disse artiklene er også mer lettleste og selvsagt mer varierte enn den var. Så skulle vel alt være bra? Egentlig, ja, men det er en liten stemme som hvisker meg bak øret at det kanskje ligger en liten fare bak denne henførthet. Kan man i ren og skjær glede over Solstads mesterlige kontroll over det norske språk rett og slett neglisjere innholdet i det han skriver? Jeg føler kanskje at det er en reell fare, selv om det nok er nettopp det som redder enkelte av artiklene fra å være svært kjedelige for en gjennomsnittsleser. Dette blir likevel flisespikkeri. Det er en god samling. Les den.