– Ok, so let's get one thing cleared first; "Waiting for Godot" is not a read that will appeal to all readers, as it's very odd, strange and peculiar, at times also a heavy and very intricate read! That said, I enjoyed reading this play immensely, I found it very provoking and intense, and it made me think, which always is a good thing, right? The play introduces us to two tramplike oldish men who are waiting on a dirt road in the countryside for someone they refer to as "Godot". Didi, or Vladimir is the intelligent half of the duo, concerned with philosophy and manners while Gogo or Estragon is more simple-minded, vulgar and silly. Forced into companionship the pair spend their time bickering and engaging in slapdash conversation. The last word goes to Estragon and perhaps sums up the play and its themes: "We are all born mad. Some remain so." I am certain that not all readers will find this enjoyable or understand it at all, but I enjoyed "Waiting for Godot" as a thought provoking and fascinating story, therefore I have no problems recommending it!

– Becketts tanker kommer kanskje aller best til uttrykk på denne måten - visualisert og kroppsliggjort gjennom et skuespill, et skuespill som på en og samme tid handler om alt, og ingen verdens ting. Vladimir og Estragons fysiske fremtoning bringer elendighet inn i stykket, og dialogen dem imellom danner grunnlag for en rekke spørsmål: Hvem er Godot? og i kjølvannet av dette: Hva er det egentlig de venter på? Det viktigste er etter min mening IKKE hva de venter på, men AT DE VENTER, og at denne tilstanden, denne håpefulle forventningen rettet mot fremtiden er noe alle mennesker kan kjenne seg igjen i. Stykket er blitt satt opp i en rekke fengsler, ofte med fangene som skuespillere. De skjønte hva det handler om - de vet hva det vil si å vente, vente på lykken, på den store kjærligheten, på døden og på at livet endelig skal begynne.

– Man kan ikke si at det skjer så mye på det ytre plan i Samuel Becketts mest berømte drama, men de til tider neste kryptiske og absurde dialogene rommer allikevel et budskap. Noe av det som gjør nettopp denne teksten til stor litteratur, er de mange spørsmål og tolkningsmuligheter den overlater til leseren. Om stykket ikke virker annet enn absurd ved første gangs lesning, så anbefaler jeg at du leser det en gang til, for ja, det er i aller høyeste grad absurd! Waiting for Godot er definitivt et drama man aldri blir ferdig med, takket være den mangetydige og mystiske dialogen personene imellom.