Jeg innrømmer det glatt: Jeg er en vedtulling. Hvert år bør inneholde økter med vedarbeid, helst ganske tidlig på våren, slik at veden rekker å tørke, og man slipper å være i sentrum for myggens oppmerksomhet mens man holder på. Har man nok ved, er man reddet!

Å ordne sin egen ved handler om den grunnleggende selvoppholdelsesdriften, og den må man dyrke. Dessuten er det fint å bruke kroppen til noe som krever styrke, er repeterende slik at man kan tenke fritt, eller ikke tenke stort i det hele tatt, og som gir en mulighet til å dælje løs! Det siste kan redde både ekteskap og slemme kolleger, og det er lov å stønne og banne hvis kubben er svær, gjenstridig og med mye kvist. Utendørs, og kanskje i vakre omgivelser hvis man for eksempel er på hytta.

Trær
Har man trær, har man ved. Lars Mytting har, originalt nok, skrevet en bok om ved. Her i landet har vi vært flinke til å fyre med ved, og det er kanskje på tide at det kommer en bok om dette. Boka Hel ved er en hyllest til ved, men også en praktisk bok om treslag, felling, kløyving, redskaper, stabling, ovner, fyring og historier om gode vedfolk og hvordan de holder på med ved støtt og aldri blir lei. Hvis du ser ei god bjørk med en stamme som har en relativt ok diameter, hva tenker du da? Mye fin ved, tenker i hvert fall jeg. Og regner litt i hodet hvor mye ved det blir av treet.

Bjørkeved er liksom den beste veden, har jeg alltid tenkt, men det er andre treslag som er mye mer effektiv fyringsved, for eksempel bøk, eik og lønn. Bak i boka får du tabeller for brennverdien til de ulike treslag. Du kan også finne ut hvor mange bjørketrær av en viss diameter du må felle for å oppnå et visst antall kWh. Har du tilgang på bjørketrær som er 20 cm i diameter og 20 meter høye, må du felle 22 av disse for å oppnå 12 000 kWh. En husholdning som virkelig satser på vedfyring, kan nemlig belage seg på at 12 000 kWh kan komme fra ved, og for å hente ut trær til dette hvert år, kreves seks til tolv mål skog.

Redskaper
Hvert hakk i saga og øksa maner fram svette dager i skogen. Patinaen av kvae og hard bruk gir vedfolk et nært forhold til de få og enkle redskapene de behøver ... et godt håndredskap vil ha god bruksslitasje fra et helt liv og står som et monument over den som brukte det, skriver Mytting. Det er lenge siden kroppsdrevet sag ble brukt for å felle store trær. Motorsaga forvandler en gammel furu til kvistede, oppkappede stokker i passende lengder på én time. Og innkjøp av en motorsag skal gjøres etter en lengre vurderingstid. Impulskjøp er utelukket. Man skal grunne på saken, og pløye gjennom all tilgjengelig informasjon om omdreininger i minuttet og kjedefiling. En mann kjøper en brølende motorsag som han kjøper en bil eller jaktrifle. Saga definerer mannen, får vi vite. Jeg har en hvinende (litt kvinneglam-aktig) elektrisk sag. Den kan kun brukes i nærheten av hus og heim og er antagelig ikke et redskap et skikkelig mannfolk ville skrytt på seg, men praktisk er den når man først har fått stokkene inn på tunet.

Kubber
Kubber skal være ulike, syns jeg. Lubne og slanke. Hver til sitt bruk. Tynne vedskier av gran som antenner lett og spruter og bråker temperamentsfullt. Passelig store bjørkekubber som brenner fint og mer behersket. Bjørka er dessuten lett å håndtere i skogen, krever lite kvisting, er rak og lett å kløyve. Det blir pene kubber av bjørka. Kolossene legges inn om kvelden før du kryper under dyna, og kanskje holder de lunk på ovnen til morgenen etter. Kløyving er en vitenskap og samtidig noe veldig primitivt og asketisk. Det må plantes et velrettet slag i kubben, og å få has på et seigt, tungt og uhåndterlig eksemplar, er en seier som gir stor mestringsfølelse. Jeg vant! Mytting gir mye inspirasjon i forhold til kløyving. Jobben gir ro i sjela. Når kubben er kløyvd, er den kløyvd. Den skal ikke forbedres eller endres. Den skal ikke stilles ut eller vurderes av fagfolk. Det spiller ingen rolle om kubben blir skeiv eller rar, den gir like mye varme som den pene og rette. Og haugen med kløyvd ved vokser raskt, man produserer noe håndfast og nyttig.

Strøken stabel?
Ekte vedfolk stabler. En vedstabel er som en kapitalkonto som minner deg om arbeidet du har lagt ned. En vedstabel kan lages som et kunstverk og betraktes med hengivenhet, men for de aller fleste er den først og fremst en metode for å få tørket og oppbevart kubbene. Veden blir best når den tørker fort. Derfor bør man stable slik at vinden kan blåse fra alle kanter, men skjermet mot regn. Om høsten kan veden flytte innendørs i egnet bolig. Boka gir en rekke gode råd om hvordan stable effektivt, tradisjonelt eller særskilt estetisk. Vil du prøve deg på en rundstabel, så får du oppskriften. Men raser, den, så er du ille ute. Den lar seg ikke så lett reparere, får vi vite. En manns vedstabel forteller mye om ham, og gifteklare kvinnfolk bør vurdere stablingen til potensielle ektemenn før den endelige avgjørelsen tas. Jeg er god på kløyving, men er dessverre en kløne på stabling. Da blir tålmodighet mangelvare, og veden havner først i en haug der den tørker, til jeg litt utpå på høsten får lagt den inn i uthuset, i en stabel som alltid raser. Men uansett stabling som står til stryk, det helbreder en oppkavet sjel når man kan hente inn de gode vennene, altså kubbene, klappe litt på dem, godsnakke litt (nei, så fin og tørr du er …), og deretter sitte og glane på at de fortæres av flammene i ovnen som gjerne må være gammel og stygg. Bare den gjør jobben sin. Den gode ovnen vil bare ha mer og mer, og til slutt må man lufte ut, for det er badstu i stua.

Redskaper
Hvert hakk i saga og øksa maner fram svette dager i skogen. Patinaen av kvae og hard bruk gir vedfolk et nært forhold til de få og enkle redskapene de behøver ... et godt håndredskap vil ha god bruksslitasje fra et helt liv og står som et monument over den som brukte det, skriver Mytting. Det er lenge siden kroppsdrevet sag ble brukt for å felle store trær. Motorsaga forvandler en gammel furu til kvistede, oppkappede stokker i passende lengder på én time. Og innkjøp av en motorsag skal gjøres etter en lengre vurderingstid. Impulskjøp er utelukket. Man skal grunne på saken, og pløye gjennom all tilgjengelig informasjon om omdreininger i minuttet og kjedefiling. En mann kjøper en brølende motorsag som han kjøper en bil eller jaktrifle. Saga definerer mannen, får vi vite. Jeg har en hvinende (litt kvinneglam-aktig) elektrisk sag. Den kan kun brukes i nærheten av hus og heim og er antagelig ikke et redskap et skikkelig mannfolk ville skrytt på seg, men praktisk er den når man først har fått stokkene inn på tunet.

Kubber
Kubber skal være ulike, syns jeg. Lubne og slanke. Hver til sitt bruk. Tynne vedskier av gran som antenner lett og spruter og bråker temperamentsfullt. Passelig store bjørkekubber som brenner fint og mer behersket. Bjørka er dessuten lett å håndtere i skogen, krever lite kvisting, er rak og lett å kløyve. Det blir pene kubber av bjørka. Kolossene legges inn om kvelden før du kryper under dyna, og kanskje holder de lunk på ovnen til morgenen etter. Kløyving er en vitenskap og samtidig noe veldig primitivt og asketisk. Det må plantes et velrettet slag i kubben, og å få has på et seigt, tungt og uhåndterlig eksemplar, er en seier som gir stor mestringsfølelse. Jeg vant! Mytting gir mye inspirasjon i forhold til kløyving. Jobben gir ro i sjela. Når kubben er kløyvd, er den kløyvd. Den skal ikke forbedres eller endres. Den skal ikke stilles ut eller vurderes av fagfolk. Det spiller ingen rolle om kubben blir skeiv eller rar, den gir like mye varme som den pene og rette. Og haugen med kløyvd ved vokser raskt, man produserer noe håndfast og nyttig.

Strøken stabel?
Ekte vedfolk stabler. En vedstabel er som en kapitalkonto som minner deg om arbeidet du har lagt ned. En vedstabel kan lages som et kunstverk og betraktes med hengivenhet, men for de aller fleste er den først og fremst en metode for å få tørket og oppbevart kubbene. Veden blir best når den tørker fort. Derfor bør man stable slik at vinden kan blåse fra alle kanter, men skjermet mot regn. Om høsten kan veden flytte innendørs i egnet bolig. Boka gir en rekke gode råd om hvordan stable effektivt, tradisjonelt eller særskilt estetisk. Vil du prøve deg på en rundstabel, så får du oppskriften. Men raser, den, så er du ille ute. Den lar seg ikke så lett reparere, får vi vite. En manns vedstabel forteller mye om ham, og gifteklare kvinnfolk bør vurdere stablingen til potensielle ektemenn før den endelige avgjørelsen tas. Jeg er god på kløyving, men er dessverre en kløne på stabling. Da blir tålmodighet mangelvare, og veden havner først i en haug der den tørker, til jeg litt utpå på høsten får lagt den inn i uthuset, i en stabel som alltid raser. Men uansett stabling som står til stryk, det helbreder en oppkavet sjel når man kan hente inn de gode vennene, altså kubbene, klappe litt på dem, godsnakke litt (nei, så fin og tørr du er …), og deretter sitte og glane på at de fortæres av flammene i ovnen som gjerne må være gammel og stygg. Bare den gjør jobben sin. Den gode ovnen vil bare ha mer og mer, og til slutt må man lufte ut, for det er badstu i stua.

Fyr og flamme
Erfarne vedfolk veier veden i hånda for å vurdere hvor tørr den er. Et godt triks er å stryke flytende oppvaskmiddel på endeveden og blåse av all kraft i den andre. Tørr ved er såpass porøs at den slipper gjennom litt luft, slik at det dannes såpebobler i den andre enden. Mytting mener knepet har stor underholdningsverdi på vantro vifteovneiere - kanskje de blir vedfrelste, i fyr og flamme, de også? Det blir garantert alle vedelskende lesere av Hel ved. Dette er ikke bare en praktisk bruksbok - Lars Mytting skriver seg rett inn i dypet av den norske folkesjela. Ved er kulturhistorie. Hel ved er en underholdende, opplysende og inspirerende bok for alle som ser på kubben sin med varme!