Hans Børli var en naturens og særlig en skogens mann, skogsarbeider som han var i hele sitt voksne liv. Denne boka er en samling av hans fineste dikt, og de følger årstidene. Altså kan du oppleve årstidene enda sterkere med Børlis lyrikk i sekken eller i lesekroken. Å lese lyrikk gjør at du er nødt til å stoppe opp, for dikt kan ikke leses uten en viss konsentrasjon. Lyrikk gir deg derfor en pause i en travel hverdag. Hans Børlis dikt gir noe til alle, uansett hvor du befinner deg i livet eller hvilke stier du vandrer på.

Det store i det lille
Hans Børli vokste opp på en veiløs husmannsplass i Eidskog i Hedmark. Det var flere mil på kronglete stier til nærmeste tettbygde strøk. Utdannelse var det så som så med. Børli livnærte seg som lærer og skogsarbeider under krigen, og i 1945 fikk han utgitt sin første lyrikksamling Tyrielden. Deretter ble det mer skriving ved siden av tømmerhogst. Han ble boende i Eidskog, men ønsket seg ofte bort. Antagelig var det ikke penger til å flytte fra bygda, men han kom seg iblant til Oslo og København for å få inspirasjon fra intellektuelle miljøer. Hans Børli var god til å se det store i det lille, som for eksempel i diktet «Du lever»:

Du lever
Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.

På livets sti
Børli skrev tekster som også var politisk motiverte, og han omtalte ofte tingene som var knyttet til arbeiderens hverdag. Han skrev om hus, redskaper, om de enkle tingene som folk brukte. Han var Finnskogens forfatter. Plassen han vokste opp på var en finneboplass, og han brukte ofte finnenes innvandring fra 1600-tallet og framover i sin diktning. Siden Børli vokste opp i et rike av skogsstier, er det kanskje ikke så rart at ordet sti forekommer i veldig mange av diktene hans:

Geiterams
Et gammelt eldsted i skogen.
Et svartbrent søkk
strødd med visne barnåler.
Midt i eldgropa står en kvast
av ung geiterams
svulne knopper
som nikker mjukt i vinden.
Jeg knakker ut pipa mot en stein
og rusler stien videre
mindre ensom enn før, trøstet
av dette grønne gudsordet.
Minnet om en død venn
kommer meg plutselig nær
i den stumme klangen av blå stillhet
over høgdene i vest.

Stien er forbindelse med fortid og framtid. Stien er et sted der man stopper opp og lytter til naturens lyder, til småfuglene en tidlig vårmorgen. Hans Børli gikk stien til ende og forlot leirbålet i 1989.

Slik du forlater et bål
Slik du en høstdag inni tømmerliene
forlater et bål
som ennå brenner – slik du
tar redskapen din og går
bort i skodda og stillheten
mens skjæret fra bålet du tente
famler over stammene bak deg,
over ansiktene til dem som
ble sittende att i lysringen –
Slik
skulle jeg ville bryte opp
fra dette livet.
Skjønt jeg vet jo at det er
bare en kort frist. Om ikke lenge
vil kvitoska fyke i vinden
over den kalde gropa etter
alle flakkende bål, rådyret
prente si snøskurte klauv
midt i eldstedet.