– Dette er dikt på en måte jeg ikke visste dikt kunne være. Kanskje ikke noe rart, da dikt har tatt liten plass i mitt litterærere liv. Faktisk har jeg fnyst av dikt. Ja, det er ikke måte på hva jeg har tenkt om dikt, folk som leser dikt og folk som skriver dikt, men nå skjønner jeg hvor dum jeg har vært. Jeg er glad jeg leste denne, for nå ser jeg dikt i et helt annet lys. Adressebøkene, som er en samling av de tre bøkene 23 dikt for kvinner og menn og en desperat forklaring, Enkelte dikt og Nils-Øivind Haagensen skriver, er helt nydelig spør du meg. Forfatteren skriver om kjærligheten uten at det blir teit. Noe jeg ikke kan gjøre uten at det blir teit, er å rose denne boka opp i skyene (jeg ser for meg superlativer i det uendelige bl.a.), så jeg gir meg nå.

– Adressebøkene er en samling prosadikt. Noen av diktene evner ikke å engasjere meg, andre treffer meg midt i magen. De små tekstene handler for det meste om hverdagen, med personen Anna som en slags gjennomgangsfigur. Det er noen som mener at Anna, dette duet som Nils-Øyvind stadig henvender seg til og refererer til, i virkeligheten ikke eksisterer. Denne vinklingen gjør Anna-figuren nokså interessant. Adressebøkene er en perfekt bok for en som skal ut på en lengre togtur; fordi formen er fragmentarisk (korte, noen ganger løsrevne, tekster) må lesningen også bli en smule opphakket, noe som passer bra når en er på reise (i verden, og i livet). Absolutt leseverdig!

– Nils-Øyvind Haagensen har med "Adressebøkene" skrevet en samling nære og ytterst personlige prosadikt som beveger seg i spenningsfeltet mellom virkelighet, fantasi og fiksjon. Diktene kan på en måte forstås som relativt biografiske, men det kan hende at leseren ofte lar seg lure til å tro at "alt er sant" bare fordi noe, som for eksempel forfatterens adresse, stemmer med virkeligheten. Interssant i denne forbindelse er om "Anna" finnes eller ikke. Noen lesere vil ta det for gitt at hun som i diktene beskrives som Anna er en virkelig person, men dette er slett ikke sikkert. Forfatteren går via hverdagserfaringene for å beskrive noe grunnleggende ved det å være menneske. Det er i hvert fall slik jeg tolker det. Dette er en samling dikt og korte tekster som bryter med det jeg vil beskrive som den pretensiøse, og fremfor alt smale, moderne norske lyrikken; der det kun er noen ytterst få lesere som har antenner til å ta inn slik lyrikk, skriver Nils-Øyvind Haagensen til alle, om alle.

– Overskrifta er henta frå eit av dikta i Adressebøkene, ein svært god leseopplevelse då boka kom ut, og dessutan eit heilt nytt bekjentskap for min del. Her er det som å bli invitert inn i leiligheten til ein du kjenner litt, han set over kaffien og så fortel han deg kva han tuslar omkring og tenker på. Kor glad han er i den jenta, korleis han har det når han sit i stolen sin og skriv. Stilen er lett og uanstrengt, enkel og likevel nettopp så innhalsrik som ein ønsker at fode dikt skal vere. Ein absolutt anbefaling blandt ny norsk lyrikk!