Whitmans utadvendte og livsbejaende stil har ført til at han her på berget har blir omtalt som en amerikansk Wergeland, eller kanskje en Rolf Jacobsen eller Edith Södergran. Men i motsetning til Wergeland oppnådde Whitman aldri noen voldsom anerkjennelse mens han levde. Han bekostet selv alle sine skrifter mens han strevde med å få endene til å møtes. Da mottakelsen ikke sto til forventningene, skrev han til og med panegyriske anmeldelser av diktene selv, anonymt.

Ettertiden har vært langt mer sjenerøs i sin mottakelse av disse grensesprengende diktene. I den nye ettbinds litteraturhistorien, Verdenslitteratur, omtales Gresstrå "som et slags synonym for Amerikas egen stemme - en vital og medrivende 'sang' uten respekt for tabuer - og Whitman ble sett som en amerikansk skald som både i emne og rytme gjenskaper virkelighetens kaos og mangfold".

Snev av stormannsgalskap?
Etter at han opplevde noe som må karakteriseres som et kall begynte de "riktige" diktene å strømme på. Og diktene ga ham aldri ro, han kommer tilbake til dem igjen og igjen for å omgruppere, legge til og redigere. Etter hvert utviklet han en plan om å utvide samlingen til 365 dikt, som skulle leses opp fra høydedrag over hele landet, og bringe Bibelen avløsning. En i ordets rette forstand fantastisk tanke, men kanskje en anelse prematurt i 1860. Han redigerte hele åtte utgaver av Gresstrå mens han levde.

"Å lese ham er et privilegium"

I ettertid troner han uansett øverst blant likemenn, som en av de mest betydelige, innflytelsesrike og særpregede lyrikere i amerikansk litteratur. Med sin frie form brøt han radikalt med alle etablerte tradisjoner. Hans panteisme og mystiske tro på alle tings sammenheng og enhet viser hans nære slektskap med Emerson og transcendentalistene.

Åpen og grunnleggende moderne
Whitmans dikt er preget av en åpenhet og en radikal modernitet som fremdeles nesten slår pusten ut av leserne. Her er ingen smålige fordommer, og de praktfulle, rytmiske frie versene kunne like gjerne vært skrevet i 2007. Her er ikke plass til å gjengi hele det lange, praktfulle diktet "Sang om meg selv", men nyt sanseligheten, euforien og den nesten intimiderende åpenheten dette grenseoverskridende jeget legger for dagen:

"En verden, langt den største for meg, legger merke til det, og den verdenen er meg selv,
Og om jeg kommer til min rett i dag eller om ti tusen eller ti millioner år,
Tar jeg imot det med glede nå, eller jeg venter med like stor glede."

Walt Whitman er uten tvil å regne blant de aller største. Å lese ham er et privilegium.