«Dette blir en uhyggelig historie. Det blir en detektivhistorie, en hardkokt grøsser. Selv om det ikke vil virke sånn. Det vil ikke virke sånn, fordi det er jeg som forteller. Det er jeg som snakker, så det vil ikke virke sånn. Men egentlig er det historien om en grusom forbrytelse.»

Hun som sier dette er AuxilioLacouture: Den meksikanske poesiens mor. Høyreist, tynn, blond, hun som ble kjent som den eneste personen som sto i mot militærets overtagelse av universitetet i 1968. Hun gjemte seg på dametoalettet i 12 dager. Mens hun venter inne på do, uthungret, begynner hun å minnes sitt liv og tenker på tennene hun har mistet, på vennene, poetene, men snart befinner hun seg i en underlig tilstand, i et slags merkelig, kaldt landskap og i lugubre barer der «Sjelens mørke natt tar seg gjennom Mexico bys gater og feier alt med seg.» Samtidig som hun kravler rundt på toalettets måneopplyste flisegulv.

Dette en bok som på mange måter forteller om hva som gikk galt i Latin Amerika i 1968 og fremover, inkludert kuppet mot Allende, men også om hvordan de unge som vokste opp på den tiden etter hvert skal bli til det nye håpet for kontinentet. Og at disse «spøkelsesungdommens» kampsang er en sang som handler om deres mot, glede og begjær. Og denne sangen er deres amulett.