– Etter å ha skummet meg gjennom bokas første førti sider synes jeg den er gjespende kjedelig og usammenhengende. Den som venter seg sex a la Fifty Shades mp ihvertfall holde seg unna. Kan hende er dette godt forfatterskap, og den tar for seg problematikken omkring "frie" forhold, der man har åpnet opp for å ha elskere/elskerinner. Psykologisk sett er den vel interessant nok (jeg kom som sagt til side førti) men boka er ikke det jeg trodde den var; dampende og heftig.

– Dette er en bok det på mange måter er behagelig å lese; man er hele tiden nysgjerrig på hva som vil skje og med sine korte kapitler og enkle språk er den lettlest. Når det er sagt er språket til tider nesten pinlig fullt av klisjeer. Dialogen er unaturlig, bildene uoriginale og tonen inkonsekvent. Karakterene og livene deres er også fulle av klisjeer; frie kunstersjeler som siterer Nietzsche, bor i en leilighet full av utstillingsdokker og fløyelsgardiner og har sex med hverandres elskere. Det blir for billig. Likevel var det altså en leseverdig bok, hvis man greier å skru av klisjé-filteret. Konseptet for fortellingen er godt og det er mye driv i handlingen.

– Dette er en varm og god bok om sårheten ved sjalusi. Lou og Vår er på mange måter et spesielt par, men jeg tror alle kan relatere seg til de på en eller annen måte. De har inngått en avtale om å ha et åpent forhold og de kan dermed også være sammen med andre personer. Dette er ikke alltid å så lett å bære verken for Lou eller Vår, men de holder det gående ganske lenge. Men så får de nok og bestemmer seg for å reise hjem til Norge. Det byr også på en del konflikter og hemmelighetskremmerier, men Lou og Vår oppdager nye ting ved sitt forhold og ting er i ferd med å forandre seg. Edy Poppy har skrevet på en utrolig flott måte med et godt og enkelt språk, som allikvel er veldig gripende. Absolutt en bok som alle burde få med seg!

– Dette er en av de bøkene som er vonde å lese, og som etterlater en følelese av uro i deg når du er ferdig. Historien om Vår og Lou, som lager en pakt om gjensidig utroskap for å få sin egen store kjærlighet til å holde er vakker, men også vond. Vakker fordi kjærligheten mellom Vår og Lou er så sterk, vond fordi de ikke finner tilfredstillelse hverken i trofastheten eller utroskapen, og de finner heller ikke selvrealisering i kunsten. Boken er en desperat analyse av hva kjærlighet er, om den kan gjøre oss lykkelige og hvordan. Den unngår de fleste klisjeer og er full av referanser til kunst og litteratur. Et must!

– Jeg har aldri opplevd noen som beskriver sjalusi så ekte og vondt som Edy Poppy. Og sjalusi er det nok av i "Anatomi. Monotoni", selv om hovedpersonene ser den som en svakhet og gjør det de kan for å overvinne den. Hva er kjærlighet, og hvor mye tåler den? Det er det uskrevne spørsmålet. Og kjærligheten tåler mye. For Vår og Lou er systematisk utroskap noe som skal styrke forholdet, og å gå fra hverandre er aldri et alternativ. Samtidig som dette dramaet utspiller seg, fortelles historien om Vår som forsøker å skrive ned det som skjer og gjøre livet deres til en bok. Anatomi. Monotoni. er levende skrevet, man kjenner seg sekv skremmende godt igjen i alle de gode og vonde følelsene som skildres. Uten tvil en av de beste bøkene jeg har lest på lenge!

– Dette er en bok av Ragnhild Moe alias Edy Poppy som skriver om Vår (alias Ragnhild i Vårs skriverier) som lever med Lou, alias Cyril i Vårs fantasi - og Cyril er igjen Ragnhild Moes mann. Forvirrende? Ja, litt, og ikke minst et ganske patetisk forsøk på å være komplisert. For dette blir ikke komplekst, det blir pretensiøst. Boken handler om Vår og Lou som tross sine tendenser til å ha utenomekteskapelige forhold elsker hverandre. Boken praktiserer litterær namedropping på høyt nivå, det virker som om Poppy har et desperat ønske om å skrive seg inn i en kontinental erotisk-filosofisk tradisjon, men det faller fullstendig igjennom. Beklager Ragnhild, dette er bare platt og kjedelig, og ikke pirrende i det hele tatt.

– Historien om ekteparet Vår og Lou er en smertefull affære. Selv om de elsker hverandre, så sårer de hverandre hele tiden, siden de har en stående avtale om et såkalt åpent forhold. Selv om begge har lov til å være utro, tærer det etterhvert på dem begge, siden sjalusien viser seg å ikke være så lett å overvinne likevel. Fortelleren (Vår) sin personlighet blir framstilt gjennom en del finurlige detaljer, og hun blir en personifisering av tidsånden som forventer at man skal få alt, å kunne være fri samtidig som man blir elsket.
Dialogen blir til tider for pompøs til å være helt troverdig, men det er likevel en interessant historie med to svært levende hovedpersoner.

– Edy Poppys bok er en bok om et moderne liv, men likevel handler boken om det vanskelige med området; kjærlighet. Hovedpersonen Vår er vant til å forsyne seg av livets gleder, altså menn, men får uventede erfaringer når hennes mann har sin elskerinne som han åpent lever sammen med. Tilbakeblikkene til barndommen og reisen hjem til Bø i Telemark gir fine pauser fra det hektiske storbylivet i London, Paris og Amsterdam. Boka gir ingen svar på hvordan man blir lykkelig på kort og lang sikt, men viser at moderne samliv ikke nødvendigvis er så mye lettere enn samliv etter "gammel" standard. Vår vil gjerne ha et fritt og åpent samliv hvor man godtar utroskap og mye tøying av grenser, men er ærlig på at livet er komplisert, ikke minst følelseslivet. Boka fortjener prsien den har fått og bør leses som en vakker bok om moderne kjærlighet. Om dette er selvopplevd eller ikke får leserne selv bedømme.
Slike spørsmål kan vel stilles om alle bøker, selv om fokuset på forfatteren Edy Poppy har vel vært stort ettersom dette dreier seg såpass mye om sex og samliv. Men sånn er norsk medieverden.

– Edy Poppys roman er av media blitt frontet mer på forfatter og erotisk innhold enn på litterær kvalitet. Dessverre vil jeg si. Edy, eller Ragnhild om man vil, er en debutant proppfull av litterært talent. Det er ikke uten grunn at hun var en av vinnerne i Gyldendals kjærlighetsromankonkurranse i 2003 og det vitner om perfeksjonisme at romanen ikke kommer på trykk før 2 år etter.
Anatomi. Monotoni er en vågal, men samtidig rørende, fortelling om norske Vår og hennes franske ektemann Lou. Lou og Vår er et liberalt og moderne ektepar som insisterer på å gå langt over grensene for konservative ekteskap.
Språket er lett og presist og bruken av kapitteloverskrifter gir en ekstra piff. Dette er en debutant som det er vel verdt å få med seg og jeg er spent på neste roman fra denne lovende forfatteren.