– Boka "Bisettelsen" starter med at Kim Karlsen våkner og ikke husker noen ting, han har fått afasi. Vi får høre bruddstykker fra livet hans, men jeg synes den første halvdelen av denne boka er tung. Det vanskelig å finne meningen, og den blir til tider trå å lese. Andre halvdelen av boka blir noe bedre, og her møter vi også igjen Ola, Sebastian og Gunnar som vi også kjenner fra de to andre bøkene i trilogien. Døden blir et svært sentralt tema i denne boken, men også relasjonene menneskene i mellom og hva de har betydd for hverandre. Skulle nok ønske vi hadde fått høre litt mer om hva som har skjedd på alle årene siden forrige bok.

– Ble ferdig med "Bisettelsen" for noen dager siden, og må si jeg likte den svært godt. Det skal noe til å plukke opp igjen tråden i fra den første boka som ble utgitt i 1984, og føre denne videre gjennom "Bly", for så å avslutte med "Bisettelsen". De 200 første sidene er kaotisk rotete, men de forklarer seg selv og gjør det hele genialt når vi forstår hvorfor han har valgt å skrive det på den måten. Resten av boka er skrevet i god gammel Lars Saabye Christensen-stil, og det er koselig å møte igjen alle guttene 30 år etter. Kunne tenkt meg litt mer forklaring og litt mer fokus rundt de fire guttene og hva som har skjedd de siste 30 årene, men uansett en verdig avslutning!

– "Bisettelsen" er avslutningen på trilogien som starter med "Beatles" og fortsetter med "Bly". 4. januar 2001 våkner 50-årige Kim Karlsen opp på Sortland hotell med hukommelsestap. Første halvdel av boka er en drømmeaktiv sekvens der Kim treffer personer fra både nåtid og fortid, siste del handler om hvordan Gunnar, Ola og Sebastian reagerer på det som har skjedd med Kim. Uten å røpe for mye, må det nesten sies at det er døden som er fortelleren, til forskjell fra de andre bøkene der Kim har fortellerstemmen. Nå befinner Kim seg i limbo, derav en usammenhengende og merkelig røre av kulturlivet på Sortland og Kims eget liv. Det er en stund siden jeg leste "Bly", og jeg har vanskeligheter med å skille nye opplysninger fra tilbakeblikk som jeg egentlig skulle ha husket. De første 198 sidene var tunge å lese. Så endrer skrivestilen seg, og jeg kjenner igjen språket til Saabye Christensen. Det blir et verdig farvel til Gunnar, Ola, Kim og Sebastian. GOKS. The Snafus. Først nå begynner jeg å forstå den underlige vandringen Kim hadde i begynnelsen av boka, og jeg skumleser første del igjen og får noen a-ha opplevelser. På en måte litt genialt, men alt for langtekkelig.

– Denne siste boken i trilogien om Kim, Gunnar, Seb og Ola er dårlig! Ja, noen kritikere har sagt at dette er en verdig avskjed, og at Saabye Christensen har gjort noe spennende og nytt i denne boken. Jeg synes ikke det er god litteratur selv om det er spennende og nytt. De første 200 sidene blir vi tatt med på en mørk og traurig reise gjennom noe som for meg fremstår som forfatterens hode, og der er det ikke godt å være. Mange av de menneskene vi møtte i de første to bøkene dukker opp, ofte i helt andre skikkelser, og i andre sammenhenger. Dette er jo nytt, men ikke bra. Det er kun i de siste 50 sidene det er flyt og energi, og da blir ikke boken god.

– Da jeg startet på denne boka, tenkte jeg "hva i all verden er dette?" I åpningsscenen møter vi nemlig Kim på et hotellrom i Nord-Norge, og hvor han er rammet av hukommelsestap. Han nærmer seg nå 50 år. Scenen er temmelig surrealistisk og skrivestilen er nokså ulik den Saabye Christensen pleier å bruke. Men så tar boka seg heldigvis opp igjen når møtet mellom Kim og hans foreldre beskrives. Faren er fremdeles fordypet i kryssord, og har aldri gitt opp tanken på at undulaten Pym mirakuløst skal vende hjem igjen. Faren har dessuten blitt en skikkelig grinebiter på sine eldre dager. Han bebreider Kim for det meste, så det er ikke til å undres over at de knapt har sett Kim etter at han forlot foreldreheimen. Så dør Kim helt plutselig, og dermed introduseres vi for de tre andre guttene fra Beatles-gjengen. Telefonen de får med beskjed om at Kim er død, blir et vendepunkt i livet for alle tre. Her er Saabye Christensen igjen på høyden! Like fullt opplevde jeg denne boka som den svakeste i trilogien. Dette går ikke på at boka er dårlig skrevet, for det er den ikke. Derimot opplevde jeg at fortellerstemmen var veldig annerledes fra de to foregående bøkene, og jeg tror det var dette som gjorde at jeg ble skuffet.

– Siste bok i trilogien om Kim Karlsen utspiller seg i 2001, da de fire kameratene går inn i sitt femtiende år. Forfatteren gjør her et sprang på nærmere 30 år fra forrige bok, og det var med stor forventning jeg tok fram denne romanen. Jeg var nysgjerrig på hvordan livet hadde fart ad med de fire, og håpte jeg skulle få svar i typisk "Saabye-stil"; en roman spekkfull av sprelske metaforer, fortettet handling med godt driv og et lekende lett språk hvor alvor og humor går hånd i hånd. Forfatteren har delt denne boka inn i to typer tekster og den første delen er helt annerledes enn den jeg falt for i Beatles. På side 158 hadde jeg lyst å legge fra meg hele boka, syns handlingen var så absurd, tung og hengemyraktig at jeg holdt på å gi opp ... I del to er språket mer gjenkjennelig igjen, og jeg syns også handlingen tok seg opp. Jeg fikk ikke så mye svar på HVA som skjedde med de fire vennene som HVORFOR Kim utviklet seg som han gjorde, men alt i alt en velskrevet bok - selvfølgelig - det er jo Saabye Christensen som har skrevet den!

– I en slags pen blanding av den muntre Beatles-boka og den heller drømmende, depressive Bly-boka, avslutter forfatteren Kim Karlsens liv i denne ferske Bisettelsen. Saabye Christensen har skrevet flere bøker mellom disse bøkene; og i Bisettelsen har han med frisøren sin, religionsdiskusjonen sin og flere andre fragmenter som forfatteren stadig vender tilbake til eller ikke helt klarer å slippe. Den første delen av boka minte meg om en slags moderne Peer Gynt, der Kim Karlsen blir presentert for sitt liv i form av drømmeri eller den fantasiverdenen han har bygget opp. Forfatteren bruker en fortellerstemme som kan minne om den i "Boktyven" av Markus Zusak; men leseren blir ikke helt fortalt hvem denne stemmen er, selv om den er meget personlig... Døden? Gud? Som leser/lytter må jeg innrømme at, selv om språket er nydelig sjonglert, ville jeg ha nøyd meg med Beatles om jeg fikk velge. Jeg synes Bly og Bisettelsen er som å være i et helt annet land, eller kanskje på en annen planet; og fanger ikke det samme i meg som Beatles. Når Saabye Christensen leker med språket, er dette nydelig å lese; mens ved andre tilfeller minner det bare om et kverulerende barn...