– Denne boken er kanskje den mest handlingsmessig brutale boken fra Petterson. Oppvekst, stolthet og sårhet hos en ung prøvet gutt på 70 - tallet blir fortalt slik bare Petterson kan..

– Vi møter Audun Sletten, som bor med sin mor og søster på Veitvedt i Oslo på begynnelsen av 70-tallet. Faren har vært fraværende siden Audun var liten, han drakk tett og er fortsatt en trussel for Auduns mor. 18 år gammel slites han av forventninger til voksenlivet, er drittlei skole og tar seg jobb på et trykkeri. "Det er greit for meg" er en stor leseropplevelse. Språklig er Petterson så ærlig og rett frem at det er rørende, og han makter å sette ord på situasjoner og tanker slik at leseren måper. Boka er et lite motstykke til Saabyes "Beatles" og Ambjørnsens "Hvite niggere". Ikke bedre, men ikke så romantiserende, og bør absolutt leses hvis man likte de to sistnevnte. Et must å lese, Petterson er så absolutt "der oppe" sammen med de aller største i sitt fag.

– Denne boka handler om den unge gutten, Audun, som bor på Veitvet i Oslo på 60-tallet. Hovedpersonen skildres som 13-åring og 18-åring. Det er et menneske som sliter med følelsen av å stå utenfor verden - beskrevet gjenkjennelig og sårt, men samtidig usentimentalt. Det er humoristiske, litt rare beskrivelser av miljøet og menneskene. Dette er en god bok om tenåringsliv, familietragedier, men også om solidaritet, vennskap og samhold. Far-sønn-forholdet danner på et vis en ramme om handlingen. Hovedpersonens løsrivelse fra vonde opplevelsestraumer og hans inntreden i voksenlivet er sentralt i boka. Romanen skaper et levende bilde av et virkelig miljø i 1960-årene, en tid, et miljø, en familie og en ung gutt. Dette er en bok man må lese! Anbefales!

– Når man stifter bekjentskap med et kjent forfatterskap, arbeider man seg gjerne bakover fra forfatterens bestselger. Etter å ha lest den glimrende prisvinneren ¿Ut og stjæle hester¿ var det derfor med store forventinger jeg plukket opp ¿Det er greit for meg¿. På mange måter er det store likheter mellom de to bøkene ¿ i begge står for eksempel forholdet mellom far og sønn helt sentralt, med en far som stadig beveger seg mellom skogens skyggeland og sønnens liv. Begge er oppvekstromaner fra etterkrigstidas sosialdemokratiske Norge ¿ tonen i ¿Det er greit for meg¿ er kanskje hakket mer sosialrealistisk. Og kanskje det er akkurat derfor denne boka er en liten skuffelse etter ¿Ute å stjæle hester¿: de to bøkene har mange og viktige likhetstrekk, men ¿Det er greit for meg¿ mangler noe av den nerven, pulsen og intensiteten som jeg hadde håpet på. Hele boka blir på en måte ¿helt grei¿ og ikke så mye mer ¿ i hvert fall for en leser som ikke er så grepet av oppvekstromanen som sjanger¿