– "Det lengste svevet" er den frittstående etterfølgeren av "Vekten av snøkrystaller". Tjue år har gått siden vi møte på den fjorten år gamle hovedpersonen fra denne romanen. På disse årene har han rukket å utdanne seg til å bli historiker, overta leiligheten etter at faren ble plassert på gamlehjem og morens død og skaffet seg en hund. Sykdommen har utviklet seg sakte, men har tvunget han i uføre. Når han synes alt begynner å se verst ut for han, dukker den gamle flammen Nina opp. Hun vil at han skal bli med på en tur til Russland og Tyrkia. "Det lengste svevet" er en god roman om å akseptere, forsone og kjærlighet. Romanen er mye lysere enn den første romanen, som handlet om sykdom, savn og svik. På den måten utfyller romanene hverandre godt. På tross av dette, føler jeg at roman nummer to er litt svakere enn den første. Kanskje fordi historien er mer opplagt og litt mer klisjéaktig. Men allikevel verd å lese. Anbefales.

– Det er ikkje enkelt å kunne bevege seg stadig mindre. Likevel legg hovudpersonen ut på ei lang reise saman med Nina, ei jente han var forelska i i ungdommen. Reisa går via Russland til Tyrkia. Dette er langt, men den lengste reisa foregår nok i hovudet til hovudpersonen. For han blir stilt overfor vanskelegare utfordringar enn dei reint fysiske. Både hovudpersonen og Nina ynskjer å vere sjølvstendige, samtidig som dei vert dregne mot kvarandre. Dette skapar spenning i forteljinga, og ein kan merke korleis dei kjempar for å finne ut korleis dei vil ha det. Boka er velformulert og klok. Den er eit godt val viss du vil ha ei bok som gir deg noko å tenkje på også etter at den er lest!