– Norge er mett av dage. Leden kurerer man med en grinepille, kunsten er død, kunstobjekter (les: kvinner) er seldestruktive nomader, inspirasjon er bearbeidelse av misbruk, kropp er alt annet enn hellig. Hovedpersonen Eva Dunkel er en hardcore performancekunstner. Etter et mislykka opptreden på et utdrikkingslag søker Eva seg østover. Først til «båtfolket» - en dopa subkultur, så til Stockholm, til sin finlandssvenske poetmentor Ida Järvonen. Og videre derfra i en båt til Kaliningrad. Togreisen fra Oslo til Stockholm sporer bokstavelig talt av da en gjeng partyrussere kaprer toget. Eva strander på en jakthytte i «dom djupa svenska skogarna». Hytta deler hun med Adam ¿ en russisk kar Eva ikke kan snakke med. Men han lærer henne å sette opp snarer og flå dyr. Krigslåta «Katjusja» som de hører på radioen, er det eneste som ligner på kommunikasjon dem imellom. Hm¿ Eva og Adam? Jeg lurer på om menneskeslekta kanskje ikke hadde blitt forvist fra paradiset, dersom de var velsignet av mangel på felles språk? Astrid Nordang lodder dypere i angststudien her enn i sine tidligere romaner. Eva har mistet sin eneste datter til anarkistbevegelse. Den egentlige skrekken ved det er ikke terrorisme eller det faktum at datteren Ragna blir fengslet, men Ragnas raske kroppslige forvandling fra ungjente til ei ugjenkjennelig dundre. Virkeligheten overgår ofte fiksjonen. I «Eva Dunkel» finnes det akkurat nok plausible hendelser som dopsmugling, røverskip, trafficking, orgier, blod, slim, stank. Ingen av Evas valg er egentlig tilfeldige, de faller naturlig for henne som stadig balanserer mellom selvdestruksjon og selvoppholdelse. Og et lite håp. Av alle steder oppstår det i Kaliningrad. Nettopp her brytes Evas onde egosirkel av en annen karma, tenåringsjenta Aliosja, som Eva nærer en slags morsfølelse for. Nordang skriver intelligent og levende. Hun er forut for sin tid. Språket er sint. Reisen er en gåte i David Lynchsk forstand, «a riddle». Boka gir masse tyggemotstand, hjernen min jubler.