– Jeg skulle gjerne ha kastet meg på bølgen av mennesker som *elsker* denne boken her. Men jeg er ørlitegranne lunken. Historien om en ung amerikaner på leting etter sine jødiske røtter i Ukraina veiledet av en heller inkompetent guide klarte ikke å fenge meg på mange kapitler. Der folk synes guiden Alex sin håpløse engelsk er genial var jeg bare mildt underholdt og jeg ville helst bare lese de kapitlene som handlet om en jødisk bosetting før andre verdenskrig. Men så vokste boken på meg. Den ble bedre og bedre og den til tider meget uelegante måten å skrive på ender opp med å bli et verktøy for å krype inn under huden min. Når historien blir skrellet som en løk og detaljer kommer for dagen så *kjenner jeg dem* - så Foer skal ha poeng for å klare å bygge opp historien bra. På den annen side liker jeg bøkene mine når de drar meg inn fra starten av, men alt i alt vil jeg si at denne boken er over middels bra og definitivt litt annerledes.

– Dette er den beste boka jeg har lest på ... ja, hvor lenge? LENGE, i alle fall. Det er definitivt en av de aller beste bøkene som er skrevet de siste tiårene. Det er mange grunner til at du bør lese denne fantastiske historien, og to av dem er den herlige kombinasjonen med det utrolig komiske og det dypt tragiske, som går hånd i hånd  og på sett og vis opp i en "høyere enhet", i en fortelling som verken er trist eller morsom, men samtidig begge deler. Og så er det språket, som vel er det mest innovative siden Anthony Burgess skrev A clockwork orange. Mye av teksten er skrevet på høyst gebrokkent, radbrukket engelsk, og det hele er gjort med en genial språkfølsomhet og språklig oppfinnsomhet. Alle poengene får du kanskje ikke med deg i den engelske originalen, men jeg kan absolutt anbefale den utrolig gode norske oversettelsen av boka. Og uansett, språk eller ei, kan du glede deg til en historie av de sjeldne, om en ung amerikaner, en talentløs tolk, en kåt hund og en gammel mann på jakt etter kvinnen som reddet amerikanerens bestefar fra nazistene. Eller gjorde hun det? Uforglemmelig bra litteratur!

– Everything is illuminated er vittig, men samtidig seriøs, og tar ser på familieforhold fra ulike vinkler. En ung amerikaner søker etter spor etter bestefaren sin i Ukraina, og utvikler et vennskap med en ung Ukrainer som er tolken hans. Historien spinnes i nåtid og fortid, og de ulike fortellerne har sin distinktive stemme, særlig den unge Ukraineren som har et oppfinnsomt forhold til engelsk. Det er bestandig hyggelig å komme over en forfatter som har sin helt egen uttrykksmåte, men historien i Everything is illuminated er litt for stillestående. Likevel er det en bok som det er verdt å få med seg.

– Dette er så absolutt et ambisiøst prosjekt; å gi plass til to fortellerstemmer og utdrag av en korrespondanse er ingen smal sak, men forfatteren har ikke latt seg skremme av det. Det står det all respekt av, men helt gjennomtenkt var det tydeligvis ikke.
Det virker nemlig som om forfatteren har fått en fiks idé, fullstendig uvitende om at dette har blitt gjort før, og han satser alt på dette ene kortet. Tidvis fungerer det, jeg ler godt av Alexander Perchovs brev til Foer, jeg humrer av hans beskrivelse av jakten på kvinnen som reddet livet til Foers bestefar, og Foers slektshistorie får meg til å stoppe opp og tenke et par ganger. Men er dette egentlig nok?
For det første er ikke Foers historie så forbasket engasjerende. Tidvis minner det litt om Salman Rushdie, bare i en litt mindre sjarmerende utgave. Mange trekker Perchov frem som det avgjørende bevis på Foers genialitet, men på hvilket grunnlag? Jo, ordbok-engelsken! Dette er et grep som morer stort når du først får tak på det, men det gå heller ikke lang tid før du begynner å irritere deg. "I manufacture currency.." Artig, men tidvis dårlig engelsk bærer ikke 276 sider alene.