– Denne romanen fikk Brageprisen for 2005, og er det som nok må kalles ei sterk fortelling. Det er Søs som forteller, og hun har nettopp mistet moren sin, samtidig som hun har havnet i en vanskelig stilling på jobben. Hun sliter med skyldfølelse i forbindelse med måten moren måtte dø på, og disse tankene blander seg med grublingen hennes omkring arbeidssituasjonen, forholdet til naboene og forholdet til broren, som fortsatt bor nordpå. Alle tankene gjør henne nærmest apatisk, der hun blir sittende som fastfrosset i sin egen stue, med ytterklærne på, mens kvelden og natten går utenfor vinduet og hun tenker på alt som har hendt. Søs er tydelig en kvinne som ikke helt klarer å forholde seg til andre mennesker, enten de er kolleger, naboer eller familie, og det er vondt å se hvordan hun lukker seg inne gjennom sine egne tankemåter.

– Indirekte handler fortellingen om hvor ydmykende det kan være å bli gammel. Moren til Søs blir sendt som en pakke fra sitt ene barn til det andre. Søs' bror mener det nå er hennes tur til å ta ansvar for moren, og fortellingen skildrer spenningen mellom ansvarsfølelse og forestillingen om at man egentlig har nok med seg selv. Søs gjør alt for at moren skal ha det godt de siste dagene av sitt liv. Likevel klandrer hun seg selv. Hun prøver å fordele skylden - det vil være uutholdelig om hun alene skal sitte igjen med all skyld. Det tristeste med dette er Søs' ensomhet oppi det hele - hun er og "velger" å være alene. Selve historien er engasjerende nok, men det er språket som driver denne fortellingen fremover. De lange, men likevel lette, setningene gjør det til en fryd å lese videre.