– Jeg opplever det som veldig varierende hva man får ut av de korte, løsrevne tekstene. Noen får jeg ingenting ut av. Harstad må ha skrevet om ting bare han vet hva er; andre tekster er veldig bra og uttrykker følelser og stemninger på en konsis måte. Det er sikkert at Harstad kan skrive, og det viser han her. I debutboka si har han vært veldig eksperimentell, og dette slår begge retninger. Det er vanskelig å plassere tekstene innen noen sjanger, kanskje kan man kalle dem novelletter som må leses som dikt. Boka kan anbefales dem som liker Harstad, men har man ikke lest noe av ham før, bør man kanskje starte med en annen bok, som Ambulanse.

– Virker litt vel selvbiografisk dette her. Og det er absolutt ingen pageturner. De korte, løsrevne tekstene umuliggjør en fremdrift i lesningen, og det er også vanskelig å føle noen som helst for form gjenkjennelse når en leser (hvert fall i de fleste tilfeller). Den signaloransje fargen og bildet på forsiden, skaper forventninger hos leseren. Det samme gjør sitatene foran og bak (inni boka). Disse forventningene innfris ikke. Personlig likte jeg den teksten om hunden som skal luftes best. Grunnen til dette er nok at dette er en av de få sammenhengende tekstene i boka. Jeg tror folk kan ha vanskelig for å forholde seg til de fleste tekstene av to grunner: det virker for selvbiografisk (på en kamuflert måte, og derfor negativt). I tillegg tror jeg folk flest rett og slett ikke klarer å plassere tekstene (for eksempel i en genre) og at de derfor ikke vet hva de skal tro eller forvente? Er det dikt? Er et prosa? kortprosa? noveller? Det er ikke godt å si. Tanken er (som oftest) god, men det fungerer ikke i bokform og det er etter min mening ikke leseverdig.

– Dette er en samling korte tekster, som vanskelig kan plasseres innenfor en bestemt genre. Det kan virke som om tekstene er selvbiografiske, men dette er slett ikke sikkert. Temaet er i mange av tekstene erindringens mulighet. Det handler om barndomsminner og om tilbakeblikk. Noen av tekstene er fragmenterte og løsrevne fra enhver ( ? ) sammenheng, mens andre tar form som en type moderne noveller. Boken inneholder også tegninger og epigrafer/paratekst, som i større eller mindre grad kan knyttes til tekstene. Den særegne du-formen, som går igjen i noen av tekstene, og som også er å finne i tittelen, gir boken et originalt og direkte preg. Ikke så lesevennlig, men tekstene kan absolutt gi rom for en form for øyeblikksopplevelse,på samme måte som en type dikt også kan det. Ambulanse, forfatterens novellesamling, er forøvrig mye bedre lesning.

– "Herfra blir du bare eldre" lot Johan Harstad entre den litterære scene til applaus fra kritikerne. - Fabelaktig! lød responsen, det norske språk er sjenket en ny ridder! Harstads knappe kortprosastykker er svært presise fortetninger over oppvekst, liv, kjærlighet og svik. Siddisens temavalg synes muligens svært ortodokse ved første øyekast, hvorfor skriver en 22-åring boker om slikt - huff! Men Harstads penn rammer inn emnene på en original og utfordrende måte. Han stiller opp ting og mennesker som kontrasterer sterk - for eksempel med gutten som debuterer seksuelt intetanende om at moren bevitner hele seansen - og lar hendelsene speile seg i språket, hvor motsetningene er like store. Bokens betydeligste svakhet - som på ingen måte er en egentlig svakhet - er at den er så kort. Leseren sitter igjen med en tørst etter mer: det gikk over så fort. Vi får bare vente.